CD-anmeldelse: Molly Hatchet - Justice

• Kan 6, 2024

Molly Hatchets Bobby Ingram fortalte meg for et par år siden at “Molly Hatchet er en åndstradisjon og en arv. Jeg synes det er ansiktsløst. Det er banneret. Det er søren har steget igjen. Det er øldrikking fredag ​​og lørdag kveld. Det er helvetes rosin, konføderert flagg som vinker, bassfiske og Flirtin 'med katastrofe. "

Og helt sikkert, raisin 'helvete er vel og bra og nok for de fleste sørlige rockefans. Men med alderen kommer en økt bevissthet rundt verden rundt oss og en fyldigere pall med livserfaringer. I form av en emosjonell halespinn fra kona Stephens død i 2005, var ikke Bobby i den rette tankegangen for en ny plate etter det katartiske utbruddet som var bandets forrige utgivelse (det utmerkede Warriors of the Rainbow Bridge.) Nytt materiale var ikke prioritert.

Da skjedde en tragisk hendelse i Florida (bandets hjemstat) som formet ting som skulle komme. En syv år gammel jente, Somer Thompson ble bortført mens hun gikk hjem fra skolen. Hennes kropp ble senere oppdaget på et lokalt deponi. Det ble planlagt en fordelskonsert for å skaffe penger til en belønning i fangst av morderen. Ingram og Hatchet (vokalist Phil McCormack, gitarist og medgründer Dave Hlubek, keyboardist John Galvin, trommeslager Shawn Beamer og bassist Tim Lindsey) hoppet raskt om bord.



Arrangementet utløste et kreativt utbrudd alt under temaet rettferdighet, som ble det rally-ropet om materialet så vel som tittelen på det som skulle bli den nye plata. I følge Bobby satte han seg ned med en gitar en natt, og sangene kom strømmende ut neste dag eller to. Rettferdighet, det resulterende albumet har en skarp kant til mange av sangene, og er i ferd med å være dystre begivenheter som var katalysatoren for prosjektet.

Tittelsporet er like høytidelig som en dødsrekke-marsj. Klokka 08:39 er det en av turné-de-force-sangene som Molly Hatchet er kjent for på nylige plater, og i likhet med den sørlige kusinen sin "Freebird" starter musikken sakte, ramper opp og kulminerer med en velsmakende gitarvisning på finalen.

“Vengeance” og “In the Darkness of the Night” er også et par mørke og snarly sanger, hvor sistnevnte, spesielt har et virkelig overbevisende kor. “As Heaven is Forever” er en enormt rørende sang og ble skrevet av Phil McCormack for Ingram, og snakket om livet etter å ha mistet en kjær.

Det mest emosjonelle poenget med plata er "Fly on Wings of Angels (Somer's Song)". Sangen er skrevet og spilt inn for innsamlingsprosjektet for å skaffe belønningspenger for å fange Somers morder. Sangen er virkelig gripende, spesielt når man hører vokalen til Somers søster, Abby, i begynnelsen som synger “You Are My Sunshine”, (Somers favorittsang) . Hatchet har gitt 100% av inntektene fra salget av singelen til Somer Thompson Foundation

Til tross for en nøktern stemning som styrer rekorden, er det ikke å si at det ikke er noen lettere øyeblikk. “Been to Heaven, Been to Hell” som åpner platen er en rave-up som er tradisjonelle Molly Hatchet. "American Pride" er et av de beste eksemplene på hva dette bandet handler om. Sørlig stein, sørlig boogie, sumprock. Kall det hva du vil. Dette er en av sangene du ville spilt folk som aldri har hørt Hatchet før. “Safe in My Skin” og “Tomorrows Are Forever” er begge solide rockere, der sistnevnte sparker noe alvorlig bak med koret.

To av favorittlåtene mine på platene, overraskende nok er litt utenfor den vanlige Molly Hatchet-formelen. Sangene litt mer nærmere ‘80s arena rock’ enn de sørlige stylingene vi har blitt vant til, men begge er veldig, veldig sterke. “Deep Water” starter med denne enkle gitarriff som jeg bare må fortsette å spille. Det viser at noe av det mest minneverdige ikke trenger å være disse store sammenviklede tingene. McCormacks grøssende vokal ruller over dette som hakkete bølger på et stormfullt hav og gitarene slynger seg hele veien gjennom, med en spesielt tilfredsstillende solo.

Det andre kuttet, “I’m Gonna Live‘ Til I Die ”er et følgesvennstykke til“ Deep Water ”ved at det har en veldig hektisk gitarriff som jeg bare elsker. Denne sangen starter imidlertid sakte, og suger deg med en flott sekstrengs intro og sparker deretter inn i den fantastiske (nok en gang, enkle) riffen. En ond solo omtrent som boller du over på slutten av sangen, og lar den være på fin måte. Når du strekker deg over 8 minutter, får du full verdi for pengene dine med denne sangen.

Jeg ble virkelig rammet av en håndfull snitt da jeg først spilte denne platen, og etter fem eller seks spinn fremstår nesten hver sang som veldig sterk. McCormack har tatt flak gjennom årene for vokalen sin, men for meg har han en ærlighet i sin stemme og ufrie levering som virkelig kommer gjennom. Han er kanskje ikke Paul Rodgers, men så kan du neppe kalle Brian Johnson for en god vokalist heller. Jeg synes han gjør det bra Rettferdighet (beklager, kunne ikke motstå) mot materialet. Og en annen ting med denne platen er åpenbar; Bobby Ingram er en fantastisk låtskriver.

På over 60 minutter er det mye å glede seg over.Hvis du er en Hatchet-fan, vil du elske denne platen, og hvis du bare kommer til å sjekke ut dette bandet, er dette et flott sted å starte.