Minneverdige søndager - Barndommens menigheter

• Kan 6, 2024

I løpet av barndommen til en sønn eller datter med nedsatt funksjonsevne, kan en foreldre bli overveldet av en rekke hendelser eller kommentarer som overrasker dem i deres trossamfunn, enten de er på en positiv eller negativ måte. Ofte søker vi støtte og oppmuntring når noe uheldig skjer, og ikke har mulighet til å dele det som er mest positivt.

Noen ganger nøler foreldre med å dele positive historier ut av respekt for de som åpenbart lider av det negative. De fleste trossamfunn har godt av å lære hva de kan gjøre for å vise sin kjærlighet, respekt og støtte snarere enn å bare unngå det negative.

Da sønnen min var to år gammel, etter å ha savnet måneder på søndager på grunn av sykdom, kunne menigheten vår se at han hadde lært å gå da han deltok i palmesøndagens gudstjenester. Jeg så meg tilbake fra fronten av kirken for å se på alle barna, og spesielt ham og søsteren hans, i prosesjonen. Det jeg ikke forventet var å se reaksjonen fra så mange i menigheten da de så sønnen min gå på egen hånd. Pew for pew så de ham, og pew etter pew brakk de sammen i tårer av glede.

En annen minneverdig søndag var da alle barna i søndagsskoleklassen etter planen skulle bli presentert sin egen bibel under gudstjenesten. Igjen, vi hadde savnet flere søndager på grunn av helseproblemer. Jeg var ikke klar over planene for denne tjenesten, og satt i dårlig sorg etter å ha lest bulletin da vi satte oss. Jeg var i ferd med å samle meg for å komme gjennom skuffelsen over at sønnens navn ikke ville bli kalt, da han lente seg fremover i påvente av at ministeren skulle komme seg videre til W's.

Ja, de kalte navnet hans. Han hadde ikke vært på søndagsskole, han hadde ikke øvd på to uker med klassen sin, men han så hvert annet barn gå høytidelig til fronten, og det var akkurat det han gjorde. Søsteren hans smilte til meg og nikket hodet hennes, en utveksling som vi delte så mange ganger - hennes visshet om at JA AV KURS om at han kunne gjøre alt han satte mening til å gjøre. Og overalt rundt oss i menigheten ga folk hverandre det samme smilet og nikket.

Det sørger meg for at så få av familiene jeg snakket med den gang og årene som fulgte har hatt positive, støttende opplevelser i menighetene deres. Jeg fant ut at vi var blant et lite mindretall av familiene for å finne en menighet som virket virkelig aksepterende og imøtekommende, og hjertet mitt ønske meg for de som følte seg uvelkomne eller hadde blitt avvist der de hadde søkt et menighetshus.

Ånden som opprettholdt meg gjennom de første årene var ikke så konsistent som jeg regnet med da sønnen min var et veldig lite barn. Jeg har lært gjennom årene at det er like mye mangfold innen trossamfunn som det er i befolkningen generelt.

Noen som verdsetter opptredener og sosial holdning over karakter, kan utøve unødvendig negativitet eller sure disposisjoner som smitter menneskene rundt dem. Men bare noen få individer i en gruppe som respekterer bidrag og verdighet av barn med spesielle behov og deres familier, utgjør en enorm positiv forskjell og hevder en sunn og gledelig innflytelse på hele menigheten. Det er alltid mitt håp at familiene våre får enhver anledning til å ha den samme positive innflytelsen i alle samfunnene våre.

Bla gjennom på det offentlige biblioteket, den lokale bokhandelen eller din nettbutikk for bøker som åndelighet og intellektuell funksjonshemning: Internasjonale perspektiver på effekten av kultur og religion på helbredelse av kropp, sinn og sjel og den pastorale stemmen til Robert Perske

Et sant eksempel på inkluderende tilbedelse
//bethesdablog.wordpress.com/2012/01/27/a-true-example-of-inclusive-worship/

RELIGION & FUNKSJONER - HVORFOR VI ALLE MISLÅR
//www.unitedmedianow.com/news/religion-disabilities-why-we-all-fail