Går til Madurai for PhD-Viva

• Kan 6, 2024

"Huh Mariyun, din viva er fast for den 13. klokka 11," knitret stemmen til guiden min nedover linjen en kveld for bare noen dager siden. "Seriøst? '" Spurte jeg ganske overrasket da jeg hadde levert oppgaven min i 2015, og dette var nesten to år etter at det ble kalt til det endelige forsvaret Viva.
Jeg hadde nesten gitt opp og forventet ikke at det plutselig skulle komme til overflate, spesielt etter at planene mine om å reise til USA hadde kommet gjennom. Jeg skulle se den splitter nye grand babyen min og hadde bestilt reisen på forhånd. November var over oss, og jeg var på vei når college semesteret mitt var gjennom.

Forvirrende hadde jeg nesten glemt forviklingene i oppgaven min, og vel, dette ville bety å sitte i timevis og bearbeide hele tingen i hodet mitt for å kunne spy den ut på Viva. Alle de forskjellige kvantitative og kvalitative analysene, media teoriene jeg hadde brukt, spesielt de nye, jeg hadde jobbet for å komme frem til funnene mine. Alt måtte gjennomgås og læres godt nok til å holde et 45 minutters foredrag med 45 lysbilder som PPT.

Jeg jobber godt med PPT-er fordi jeg må lage en hver dag, vel nesten hver dag for klassen. Så jeg satte meg ned og begynte å jobbe, og om tre dager var jeg klar for turen. Å pakke for å komme til Madurai betyr alltid at jeg må pakke hver eneste ting man trenger, for mine dager der. Det er fordi campus ligger 45 minutter fra byen, og man får uspiselig og krydret mat i kantinen, som ligger 2 km fra fakultets pensjonatet der jeg bor.

Det første som går inn er min elektriske vannkoker. Uten det er jeg tapt. Så går alt annet i ganske enkelt - teposer, melkepulver og søtstoff og et krus, så drikken min blir tatt vare på. Såpe, sjampo, håndklær og andre toalettsaker inkludert den viktigste tannbørsten. Ark, putetrekk og toppark til sengen, for jeg vet ikke hvem som har sovet der før meg! Undertøy og klær går i neste natt og nattøy. Jeg vasker aldri mine små, bare bærer nok til å bringe dem tilbake.

Alle viktige telefonladere og bærbare lader går inn til slutt, sammen med alle nøye sjekket medisiner mens jeg er diabetiker. Og selvfølgelig, jeg laster nøye håndvesken min med kammen og kontanter og min all viktige Volvo bussbillett.
Så hvorfor trenger jeg å pakke så nøye? Jeg trenger å føre til at jeg blir værende på Fakultets gjestehus på campus, langt borte fra sentrum og man kan ikke få noe her uten å glemme. Likevel har jeg glemt å ta med en teskje etter all omsorg, og jeg hadde visjoner om å røre med te, med fingeren. Men heldig for meg var sikkerhetsvakten generøs til å låne meg ut sin, så jeg har det bra.

Nå etter en dag på campus er jeg fornøyd, fordi kjelen fungerer helt fint, og te smaker godt. Boller med ost som jeg hadde med, lager en perfekt frokost, og appelsinene vil være nok for hele oppholdet. Cupen o nudler og fortinnede pølser, tidevann meg over lunsj og middag. Bare vaniljesausen jeg hadde med ble litt klemt, men hvem bryr seg, jeg satt og spiste de klistrede, og de hadde det bra.

Påfuglene og ekornene kommer for å sjekke hva jeg har kastet ut. Uansett hva de etterlater, vil de klemme seg med jorden, så jeg føler meg ikke stresset for å skitne stedet. Den gamle mannen ved døren er glad for å se meg gjennom årene, og jeg planlegger å legge igjen teppet og toalettsaker til ham når jeg er ferdig. Han føler seg kald i denne varmen fra Madurai, sier han.

Og mannen min har hatt den samme opplevelsen som jeg, mens jeg kom til campus, i den offentlige bussen. Han ga dirigenten Rs 50 for billetten sin. Konduktøren ga ham bytte av Rs 40 og en rupee-mynt! Ja, folk her er så ærlige og enkle, og vi gleder oss over at det kommer fra Karnataka hvor man må kjempe hele tiden med ærlighetsspørsmål.