Hørselstap er utenfor vår erfaring

• Kan 21, 2024

To nyere erfaringer har vist for meg hvor forskjellige døve og døve / hørselshemmede er.

I dag hadde vi vårt årlige møte med mange av eldres slektninger til mannen min. I lunsjen var onkel Tom. Mens han er i slutten av 70-årene ser han ut 60, han er aktiv i lokale klubber, hagen sin og med familien. Og som så mange andre på hans alder, opplever onkel Tom hørselen forverres. Han visste om døvheten min og var full av spørsmål om hvordan han skal bruke høreapparatene og hadde mange historier om tider hvor livet er vanskelig for ham nå på en måte det aldri har vært før.

Først og fremst var hans frustrasjon over å ikke kunne se på TV og forstå lyden mer. Hvis han i det hele tatt kunne høre det, var det altfor høyt for tante Kath. Det som overrasket meg mer enn noe annet, hadde han ikke en gang hørt om teksting (eller under-tittel) TV. Han visste ikke hva det var og tenkte da jeg sa undertitler, jeg mente åpnings- eller lukkekreditt på et TV-program - og ja, han kunne lese dem ok. Jeg måtte forfølge saken fordi jeg skjønte at han hadde misforstått hva undertekster betydde, og jeg måtte forklare ham veldig tydelig at undertekster ikke åpnet studiepoeng, men snakket ord om programmet som vises på skjermen.

Mens jeg snakket med onkel Tom husket jeg at jeg i løpet av uken ble bedt om å svare på et spørreskjema / undersøkelse fra VicDeaf, Døvesamfunnets gren i staten Victoria i Australia. VicDeaf prøver å finne ut hvilke tjenester de trenger å tilby døve og hørselshemmede inn i fremtiden. Jeg prøvde å formidle i svarene mine at for den avdøde døves dødsfallet VicDeaf, eller faktisk ethvert døveforening, ikke engang er på listen over steder folk som onkel Tom vurderer når de trenger hjelp. Faktisk vil jeg våge å foreslå at onkel Tom ikke en gang vet at det eksisterer et døveforening. Selv om han gjorde det, ville han tro det var for de som ble født døve og som bruker tegnspråk og ikke tenker på seg selv i samme kategori. Han visste ikke engang spørsmålene han skulle stille om høreapparater og andre hjelpemidler (som teksting på TV), så hvorfor skulle han tenke på å gå til et døveforening for å stille disse spørsmålene.

Dette demonstrerte for meg at det er en verden av forskjell mellom de som har vokst opp døve i Døvesamfunnet som alltid har kjent til hjelpemidler, men for onkel Tom er døvhet så langt utenfor hans erfaring at han ikke en gang vet at det finnes hjelp. På en eller annen måte må vi nå mennesker som onkel Tom med informasjonen de trenger, slik at de kan opprettholde livskvaliteten.