Nyter Maryville i Tennessee, USA

• Kan 18, 2024

Maryville og Knoxville er tvillingbyer som Hyderabad og Secunderabad i India. Infact når en lander, lander du i Knoxville i Tyson McGhee miniscule flyplass. Vel miniscule sammenlignet med Bangalore, Heathrow og Chicago som jeg gikk gjennom for å nå Knoxville. Man må ta skyttelbusser i Storbritannia og skyttog i Chicago for å skifte terminaler til de internasjonale. Mens du er i Knoxville, er det en karusell der bagasjen din velter ut og der maksimalt 30 personer står for å kreve. Ikke som den forferdelige unnvike og klemme for å trekke kofferten av på de enorme karusellene andre steder, og nesten dra armen av i prosessen fra stikkontakten.

Det føles som hjemme fordi jeg har besøkt minst 5 ganger, og det er veldig betryggende å gå inn i den samme bygningen hvor folk kan komme helt opp i sikkerhet, for å vinke "farvel til sine kjære og samle dem også! Kan være så overraskende som normalt at familien må stå utenfor inngangsportene og kikke inn for å sjekke om ralliene deres kommer av. En annen nydelig positiv av Tyson er at man ikke trenger å ta av seg skoene og trekke den bærbare datamaskinen fra ryggen og ‘eldre’ mennesker som meg får et gult kort som hjelper meg med å hoppe i køen.

Barna kommer for å hente meg, og oftest er de ferdig med jobb da flyturen min ankommer kl. 22, noe som er lett for dem. Jeg ser etter bilen, og så snart jeg ser dem, ruller jeg koffertene ut og hopper inn. Ingen behov for den store parkeringsøvelsen og venter som den er gjort i Storbritannia. Knoxville er full av trær og flyplassen har et spesielt utvalg av sypress som gjør det kjent for meg selv mens jeg er på besøk.

På kort tid er jeg hjemme og på det kjente gjesterommet med en spent Alaina som vil vise meg alle de nye lekene hennes og den splitter nye bokhyllen hennes. Hun er bare tre, men elsker bøkene sine og lesingen. Morsomt nok blir de lært å lese av fonetikk, og ikke som vi sa c-a-t katt og b-a-t-bat osv. Knapt tre og lese, tankene mine svirker ved tanken.

Maryville i mai er skummel og akkurat som Bangalore som jeg etterlot meg. Dessverre er fersken treet berget av fersken, alt surret av fuglene, men jeg finner den svarte bærbusken fylt med frukt. Raskt går jeg til garasjen dagen etter og drar frem rullen med plastnett og lager et slags bur rundt frukten. Forhåpentligvis holder det de sjarmerende fuglene ute og Alaina får glede av frukten som er stor, rosa og ser saftig ut da jeg dro.

De to unge ferskentrærne har skutt opp og ser nydelig ut med de slanke, grønne nye bladene som danser i sollyset. Jeg går og sjekker dem, da barna sier at fuglene spiste opp de tolv ferskenene som kom opp i år. De vil tydeligvis måtte kjøpe litt netting for å redde dem neste år! Trærne vokser raskt, og mens jeg er der, laster jeg røttene med en rik våt avfallskompost som har dannet seg siden jeg begravde mye av det sist besøkte under en haug med gressklipp. Den søtluktende komposten bæres i bøtter, og jeg graver rundt trærøttene og laster den opp for å hjelpe dens vekst.

Når vi skinn kyllingbenene og tar fettet av lårene, graver jeg et dypt hull i nærheten av frukttrærne og synker skinn og fett i for å bryte ned og mate trærne. Selv rekeskinnene blir begravet i stedet for å stinke søpla. Forrige gang jeg begravde et stort langt kilo hvitløksbrød hadde barna glemt i kjøleskapet og det gikk grønt og av. Det hadde blitt en fantastisk kompost denne gangen, som ble brukt til å legge veggie-lappen der damens finger (okra) og brinjal (eggplante) har blitt plantet. Tomatene er lagt i gryter da de har nydelig stativ som de kryper på. Den lille potten med koriander er også grønn og saftig og gir smak til alle rettene mine som jeg lager mat.

Jeg elsker å ta et stort glass fuglefrø og helle det utenfor på steinstien nær kjøkkenvinduet, og jeg ser på fuglene når de kommer til å spise mens jeg vasker oppvasken eller lager mat. En prangende rød kardinal fanger oppmerksomheten min hver eneste dag. Tufted Titmouse's, Carolina Chickadees, Mourning Doves, Carolina Wrens, Finches og selvfølgelig den mannlige og kvinnelige kardinal og den store amerikanske Robin er lett identifiserbare av meg. De kommer og mater seg hver dag til min glede. Jeg prøver å shoo av det store grå ekornet som også kommer og surrer opp fôret for ikke å la fuglene få noe av frøene. Fuglefôret består av en rekke frø som tiltrekker seg forskjellige fugler som noen plunk seg på steinen og dehusk frøene før de spiser dem. Tidligere hadde Andrew en mater på plenen, noe som var en dårlig idé da frøene falt og spirte og rotet plenen hans.

Jeg drar ut hageslangene som er festet til begge sider av huset. En for hagen bak og en for. Jeg synes det er vanskelig å trekke i rørene selv om de er godt pakket inn på stativet og kommer med en fantastisk dyse for å justere sprayen. Jeg bruker munnstykket til å spraye plenen og grønnsakene, men jeg bærer bøtter til frukttrærne i skråningen, fordi jeg føler at de trenger tyngre vanning.

Denne gangen har en venn gitt Andrew tre fikentrær. Jeg elsker fikentrær, selv om min venn Florence i Knoxville sier at de blir enorme og tar over mye plass. Andrew har ikke noe imot at han har en veldig stor hage og disse er oppe i skråningen.De fikk også en dose kyllinghud og fett, og forhåpentligvis blir de mye større når jeg kommer tilbake om seks måneder! Jeg kan ikke komme over hvordan trær får det seks måneder til å etablere seg før snø og fryseforholdene tar over. Her i India er det milde hele tiden.

Denne gangen lærte jeg i Storbritannia at man kan bruke termisk teppe spesielt på Azaleas og Camelias som ikke tåler frysen. Azaleaene vi plantet i fjor i Andrews hage ser frodige og nydelige ut, og han sa blomstret godt før jeg kom. Knoxville og Maryville har mildere vintre enn Storbritannia, og likevel spirer Davids hage de mest fantastiske blomstene om våren og sommeren.

Jeg bar en ingefær av Salomons sel for å plante i Andrews hage og en gul Iris. Men Irisene i Knoxville og Maryville er nydelige og er statsblomsten. Så variantene som vokser der er bloggling og bare fantastiske.