Yoga Journal og inkludering

• Kan 14, 2024

I 2014 Atlantic magasinet postet en artikkel på nettet som beskrev advent av Green Tree Yoga and Meditation, et afroamerikansk yogastudio i Los Angeles. Det er verdt å merke seg at artikkelen begynte med en beskrivelse av de "tykke, blanke kopiene" av Yoga Journal vises i lobbyen, fylt med bilder av mager hvite kvinner. Med tittelen “Why Your Yoga Class is So White” forsøkte stykket å analysere og forklare mangelen på mangfold som ligger i yogamiljøet. Medierepresentasjon har lenge vært antatt å være en stor del av problemet. Hvis vi ikke ser folk som ser ut som oss, går argumentet, føler vi oss ikke invitert til å delta i opplevelsen. Derfor, Yoga Journalsom det mest kjente av alle yogamagasiner, er i det minste delvis skylden for kunstens natur.

Er dette sant? Er YJ problemet, eller er det, som resten av amerikansk yoga, å bevege seg, om enn smertefullt sakte, mot en mer inkluderende forståelse av yoga?

Tenk på historien til magasinet. Yoga Journal ble først utgitt i 1975, som en publikasjon for yogalærere. Målet var å binde utøvingsvitenskap med klassisk yogalære og filosofi. På det tidspunktet ble yoga veldig betraktet som et frynsende tidsfordriv. På 1990- og 2000-tallet begynte magasinet å dokumentere den økende aksept av yoga fra mainstream, og publiserte artikler som "Sting Does Yoga" og "Eat Right for Your Age." YJdekningen beveget seg bort fra filosofiske spørsmål, med fokus i stedet på kroppsmekanikk og justering. I løpet av de siste ti årene har pendelen svingt seg tilbake og ser tilbake til hele åtteklapsstien. Disse journalistiske trendene har speilet de i yogasamfunnet for øvrig.

Del av Yoga Journal mangel på mangfold har kommet fra fokus på fysisk trening. Det er vanskelig å bli med på et yogastudio eller et treningsstudio med en begrenset inntekt; det er vanskelig å spise rett i en matørken. I mange deler av USA er velstanden overveldende hvit og atletisk. Dermed, YJ s demografi har i mange år speilet de velstående.

I mai 2017 YJ drev en redaksjon med tittelen “Yoga Journal Oppdrag å bidra til å gjøre yoga mer inkluderende for alle. ” Denne saken omfattet reportasje om innovatører som Anna Guest-Jelley, grunnleggeren av Curvy Yoga, og Teo Drake, en lærer i trans yoga og meditasjon. Tokenism? Kanskje. Men trykte også ord som navngav problemet og gjorde et foreløpig forsøk på å adressere det.

Det doble omslaget i 2019 var nok en måte å vise frem mangfoldet på. Redaksjonen har uttalt at de ønsket å hedre vestlig yogas fortid mens de feiret fremtiden. Mens detaljene i publiseringen riktignok ble dårlig håndtert, reagerte magasinet raskt på dem som følte at Jessamyn Stanley, en afroamerikansk gründer og talsmann for kroppspositivitet, hadde blitt mildnet. Da bladet ba om historier fra leserne, gjentok magasinet sin forpliktelse til samfunnets endrede behov. Hvilken bedre måte å sikre en rekke synspunkter på - forutsatt selvfølgelig at folk tar magasinet opp på utfordringene?

I 1996 ga magasinet en artikkel med tittelen "Drink to Your Health", som beskrev terapeutisk urindrikking. Leserne var forutsigbart sprek, og redaktørene svarte med å trykke en rekke svar på emnet. 20 år senere har magasinet igjen svart på sinte lesere. Hvis Yoga Journal "får det ikke til", da må vi som lesere fortsette å snakke sannhet til makten. Som en mainstream-publikasjon representerer magasinet samfunnet for øvrig, på godt og vondt. La oss ta det opp på forespørsel om historier, og dermed endre reportasjen for å representere samfunnet bedre. I strid med behovet for tilgjengelig representasjon har kontroversen vært bra for oss alle; det er nå på tide å få høre de forskjellige stemmene våre.

Video Instruksjoner: Helland og Helland, Statpedkonferansen (Kan 2024).