Helgens middag på Nossa Goa, Bangalore

• Kan 2, 2024

Så plutselig får jeg denne samtalen fra vennene mine som sier at vi skal møtes denne kvelden på Nossa Goa, Goan-restauranten på Castle street og nyte middag sammen. Vi bestemmer oss for å møtes da en av oss kommer fra Storbritannia, for å tilbringe tid med sin gamle og syke mor her og skal tilbake om noen dager.

La oss møte klokken 7:15 sier planleggeren, og jeg sier det bra, og ser ut av vinduet på det falmende lyset. Jeg er nervøs for å gå i mørket, siden jeg har sluttet å kjøre helt. Den vanvittige trafikken og øyeproblemene mine på grunn av diabetes har stoppet mine tiår med å kjøre rundt i byen og tatt sønnene mine for alle sine ekstra aktiviteter i løpet av skolen, spesielt svømming og triatlon.

Så jeg kler meg raskt etter en dusj og bestemmer meg for å gå ned 18:30, da jeg er klar over at jeg vil trenge rundt 15 minutter av en rask spasertur for å nå. Så kan jeg bestille en kopp kadak chai, og jeg kan sitte og vente i restaurantens sikkerhet.

Restauranten hadde vært vårt hjem tidligere, og derfor elsker jeg å sitte stille, nippe til teen min og se meg rundt på de fantastiske endringene de har gjort i hjemmet vårt. Et hjem i 30 odde år, der guttene vokste opp i og vi hadde de beste årene i livet vårt. Min verdsatte hage er nå omgjort til en utvendig sitout og en klingende fontene gjør at luften på kvelden virker mild og morsom, uansett å sitte rett over den vanvittige trafikken på travle Richmond Road.

Den gamle 30 odde år gamle bougainvilleaen, som min far hadde gitt oss i gave, trives fremdeles og hjelper som beskyttelse mot den forferdelige støvforurensningen, som flyr opp på veien. Det pleide alltid å være dekket med blomster som har stoppet nå, med skyggen fra den nye portikoen, som blokkerer det varme solskinnet som trengs for at blomstene skulle vokse.

Det er en mengde aktiviteter ved porten, og vennene mine har kommet. En av dem blir fysisk utfordret med revmatoid artritt, men hun smiler mens hun smertelig må slite for å komme inn i restauranten. Selv de minste trinnene er et stort hinder for henne, og man innser hvor heldige vi er at vi går uanstrengt.

Vi setter oss ned og bestiller høye glass kokosnøttvann, da dette er et sted der det ikke serveres brennevin. Spritlisensen i Karnataka er uoverkommelig. Samtalen vender rundt til navnet mitt. Hvordan uttaler vi det, sier en av dem. Jeg må forklare at jeg har en bokelskende, lesende fiksert mor som elsket Georgette Heyer og jeg var heltinnen fra romanen hennes "The Quiet Gentleman". Og navnet mitt uttales som franskmennene gjør og ikke britene. Men jeg brydde meg ikke så mange mennesker uttaler det på så veldig mange måter.

Jeg elsket måten dansken sa det mens jeg studerte i Aarhus, Danmark, i et halvt år. Fetteren min som bodde der, forklarte at r på dansk ble sagt som en Y på engelsk. Så jeg var Mayanna som hørtes ganske eksotisk ut for meg. Og merkelig over hele Europa, selv i Amsterdam der jeg gjorde det neste halvåret, ble det igjen med den myke og skånsomme uttalen.

Da kom menyene, og vi slo oss ned for å bestille. Den ene bestilte en tungeknapper uten mye bløt. Én svinekjøtt Vindaloo og en annen Beef Xacuti, og vi delte dem med varme pois, og jeg bestilte Goan sunnas. Ikke rart at mamma alltid klaget og sa at sunnaene vi kjøpte dem i Bangalore var svake da de var laget av mangalorisk stil. Goans last deres med kokosnøtt og brun ris brukes. Deilig og å dø for.

Stillhet rådde en stund mens vi slikket platene rene og bilder ble klikket med et rosa kamera. Alt ble polert og vi var fulle. Og overraskende ingen doggie vesker som er uunngåelige. Vi var smarte, vi gikk to og tre og så ingen avfall. Ingen kunne engang tenke på et stykke dessert, og uansett den eneste desserten de hadde var karamellfrukke og eplepai.

Regningen var ganske rimelig og å trekke ut tre Rs 500 hver, vi dekket kostnadene, med et fint stort tips. Dessverre kunne vi ikke slå oss til ro med en ny, lang prat, ettersom nattvakt hadde ankommet og hun måtte slå et forhastet tilfluktssted, hjem.