Tillitsfulle fasilitatorer

• Kan 10, 2024

Det er mange måter en tilrettelegger kan få et barns tillit. Jeg vil berøre bare tre, som er tilretteleggerens ansiktsuttrykk, kroppsspråk, og reaksjoner og svar på det barnet tappert betro seg til dem.

Først vil jeg diskutere ansiktsuttrykk. Når et barn er i halsen av rasende følelser, som får dem til å føle seg som om de er i nød eller fortvilelse, vil de nøye observere ansiktsuttrykkene dine for tegn på dom, frykt, skuffelse, sinne osv. De fleste ofre for overgrep mot barn vet alt for godt hva hvert ansiktsuttrykk betyr fra sin misbruker. Barnoverlevende er veldig innstilt på hvordan fasilitatoren deres føler hva de forteller dem. Det er viktig for tilretteleggere å huske at barna i deres omsorg ikke har stole på andre før, med sine hemmeligheter. Følgelig, når de opprinnelig møter tilretteleggeren, vil den personen være den som er under nøye undersøkelse og gransking. De vil sannsynligvis sitte stille den første økten, mens de observerer hvordan fasilitatoren reagerer og reagerer på hva andre forteller dem i gruppen. Hvordan fasilitatoren gjør det, vil avgjøre om de vil stole på dem eller ikke.

Det andre på listen over å få tillit er emnet kroppsspråk. Tilretteleggeren må prøve å ikke gjøre visse ting, for eksempel å riste på hodet i avsky, når barnet deler noe av dyp hemmelighold. Når et barn for eksempel beskriver overgriperen sin til en tilrettelegger, hvis den fasilitatoren rister på hodet, kan det skape et spørsmål om tillit mellom tilretteleggeren og barnet i fremtidige økter. Barnet lurer kanskje på om tilretteleggeren kommer til å skade dem også. Husk at mange ofre for overgrep mot barn har lært den harde måten å lese følelser og kroppsspråk. De har vanligvis så lav selvtillit at når de møter tilretteleggeren, kan barna tro at tilretteleggeren er avsky mot dem og deres oppførsel.

Tilretteleggere må prøve å ikke se seg om i rommet, mens de snakker med offeret. De må gi barnet offer den respekten de fortjener. Når noen snakker, snakker de ikke bare, men ser på reaksjoner og kroppsspråk. Selv om det kan være nødvendig for fasilitatoren å kikke rundt i rommet på de andre, for å følge med på hvordan de kan ha det, må tilretteleggeren huske å gi mesteparten av sin oppmerksomhet til personen som snakker i det øyeblikket.

Tilretteleggere må være klar over sin egen holdning når de lytter til barna. Tilretteleggeren vil kanskje undersøke sin egen holdning, for å sikre at de ikke lener seg bakover, som for å indikere en følelse av kjedsomhet. Tilretteleggeren må også prøve å huske å sette seg ned og snakke med barnet, ikke stå over dem. Tilretteleggeren skal ikke hvile haken i hendene, eller gni haken for den saks skyld, som for å uttrykke til dem at de ønsker at de skal skynde seg med det de uttrykker. Tilretteleggere bør prøve å være bevisste på bevegelser i bena, enten de biter neglene, eller banker med blyanten eller fingrene. Hver av disse atferdene vil vise en følelse av utålmodighet til det enkelte barn som trenger støtte; og dermed bryte tilliten.