En hyllest til Lena Horne

• Kan 18, 2024

Hun hadde klasse. Hun hadde eleganse. Hun hadde nåde, talent og skjønnhet. Og hadde en av de største stemmene innen jazz. Hun var Lena Horne. Og filmografien hennes kan bare inkludere syv totalt i filmer, og på grunn av hennes rase var de fleste av dem ikke med i hovedrollene. Men hennes gåtefulle tilstedeværelse i klassisk film brøt barrierer for fremtidige generasjoner afroamerikanske skuespillerinner.

Etter å ha blitt syk av å reise fra nattklubb til nattklubb for å opptre, bestemte Lena Horne seg for å ta turen mot Hollywood for en mer inntekt og liv. Da hun ankom, ble imidlertid Miss Horne tilbudt mindre enn respektable roller som husmor og prostituerte. Hun nektet rett og slett dem alle på grunn av stereotypien rollene hadde for det afroamerikanske samfunnet. I 1938 spilte frk. Horne i en musikalsk film med tittelen “The Dukes Is Tops” (1938), og hennes prestasjoner gjorde nok inntrykk for å bli kontraktsspiller på MGM Studios. Med signering til MGM Studios ble frk. Horne den første afroamerikanske utøveren som signerte en kontrakt med et stort filmstudio.

På MGM Studios ble frk. Horne rollebesatt som utøver i musikalske filmer som utnyttet skjønnheten og stemmen. Men det fulgte med en pris. På grunn av rasistiske holdninger fordelt på de amerikanske delstatene, kunne frk. Horne aldri få hendene på en ledende rolle på grunn av hudfargen. Delene av filmene hun var inkludert i måtte være frittstående scener, så når filmen ble distribuert ville den bli redigert på nytt når segregerte stater ville motsette seg å ha en afroamerikansk kvinne på storskjerm.

I begynnelsen av sin karriere debuterte Lorne i “Panama Hattie” (1942) som “Singer in Phil's Place”, lånte stemmen sin til “Stormy Weather” (1943) og spilte inn tittellåten, og ble fremført sangen “Love” i “Ziegfeld Follies” (1945). I 1946 ble Miss Horne omtalt i biofilmen til musikalkomponisten Jerome Kerns liv, “Til The Clouds Roll By.” Hun skildret kort mulattpersonen "Julie" fra Kerns "Show Boat." Hun sang en rørende gjengivelse av "Can't Help Loving Dat Man." I studioene var det snakk om en ny omarbeidelse av "Show Boat" med frk. Horne som en alvorlig betraktning for "Julie" etter at studiolederne så hennes opptreden i "Til The Clouds Roll By." Men da det var på tide å avgjøre nyinnspilling, ble frk. Horne henlagt for Ava Gardner. Mens Gardners skildring var eksepsjonell og ofte har blitt omtalt som en Oscar-verdig rolle ignorert av akademiet, er det alltid spørsmålet om "hva om?". Hva om studioene hadde kastet frk. Horne som "Julie"? Det ville uten tvil brutt en annen barriere i både Hollywood og afro-amerikansk historie om frk. Horne fikk ta hovedrollen. Frk. Horne ble også vurdert for hovedrollen som "Pinky" (1949), men nok en gang spilte historie og de daværende samfunnsrollene; studiohoder spilte det trygt og kastet Jeanne Cain i stedet.

Ved 1950-tallet ble Lena Horne lei av Hollywood og kom tilbake til å være utøver av nattklubb. Derfra ledet frk. Horne nattklubber med suksess og opptrådte på forskjellige TV-serier, inkludert "The Perry Como Show" og "The Flip Wilson Show." I 1981 erobret frk. Horne Broadway i tillegg med sitt enkvinneshow "Lena Horne: The Lady and Her Music." Den vant en spesiell Tony på de 35. Tony Awards og vant to Grammy-er for "Best Musical Show Album" og "Best Vocal Performance, Female." Frk. Horne trakk seg offisielt fra å opptre i 2000.

I stedet for å avslutte med en trist beretning om frk. Hornes bortgang 9. mai 2010, vil vi forlate et av hennes inspirerende sitater, "Min identitet er veldig tydelig for meg nå, jeg er en svart kvinne, jeg er ikke alene, Jeg er fri. Jeg sier at jeg er fri fordi jeg ikke lenger trenger å være en kreditt, jeg trenger ikke å være et symbol for noen; Jeg trenger ikke å være en første til noen. Jeg trenger ikke å være en etterligning av en hvit kvinne som Hollywood håpet at jeg skulle bli. Jeg er meg, og jeg er som ingen andre. ”

Video Instruksjoner: Frode Thuen til kjærlighetens mørkere sider (Kan 2024).