Et tilsynelatende levende, pustende hus i Tennessee

• Kan 19, 2024

Når jeg skriver dette stykket, blir plutselig livet til live. Jeg hører blåsere komme på i hvert rom og kjelen racheting opp varmen i huset. Jeg har nettopp åpnet den ytre døren på baksiden for å gå ut til fuglemateren og mate fuglene. Jeg tar også ut søppel da jeg vet at søppelbilen kommer i morgen for å tømme vårt minimale søppel. Den omsorgsfulle eldre naboen tar søppelbøtta ned til veien på tirsdager i stedet for onsdag morgen hvis han glemmer. Så heller enn å gå til veien, bærer jeg søpla tidlig ut og forhåndsøvrer øvelsen. Dette er hans måte å hjelpe barna som lever veldig travle liv på.

Så tar jeg det våte avfallet ut til komposthaugen på baksiden. Min sønn og hans kone som leger har alltid resirkulert og har aldri bare søppel alt. Det har jeg lagt ned for å bringe India inn, der min far alltid resirkulerte og avfallet hans kastet ut av vårt store koloniale hjem var minimalt.

Når jeg går ut til komposthaugen, åpner jeg bakdøren, og begge jobbene slipper tempen i huset som får kjelen til å sparke inn. For mitt altfor kreative sinn sammenligner jeg handlingen med en omsorgsfull forelder, som alltid vil ha barnets beste. innerst inne, uansett alder.

Gjennom dagen og natten fungerer kjelen, og holder oss innsatte varme og trygge mot vinteren, som kan stupe en dag og stige opp på en annen. Våre hjem i India trenger ikke trening av oppvarming, og vi har ikke kjeler, men av sene mennesker har begynt å kreve et kjølig klimaanlegg om sommeren.

Et annet eksempel på at disse hjemmene var forskjellige fra de indiske hjemmene våre og tilsynelatende ‘levende’ var da Annika bestemte seg for å koke noen thailandske risenudler til Alaina. Hun satte dem på komfyren og kom for å sette oss ned og se oss spille noen hjernespill på TV. På få minutter fordampet vannet og nudlene ble brent. Jeg fikk en sterk lukt av svie og løp og slo av komfyren og tok fatet til vasken, fylte den med vann og bar den ut til garasjen. Når jeg forlot det der, kom jeg tilbake og oppdaget at hele huset var fullt av røyk.

Det var fint til røykvarslerne begynte å skrike, og de skrek bokstavelig talt både inne og utenfor huset. Vi løp rundt som to flaggermus fra helvete som åpnet inngangsdøren og bakdøren og håpet at røyken ville avta og med den alarmen. Ikke noe hell, alarmen skrek og det så ut som om nabolaget ville ankomme for å sjekke oss.

Ingenting skjedde, ingen kom som svar fra nabohjemmene, og fortsatt sprengte alarmene. Alaina var livredd og gråt høyt, og slynget seg i sofaen, den lille karen var salig uvitende, igjen halvveis i bleieskiftet sitt på sengen. Vi ringte Andrew som ba oss slå av alarmen som var i en boks på soverommet. Annika løp mot boksen og på få sekunder var den skrikende alarmen av og stillheten hersket igjen. Det var en opprivende opplevelse, men hendelsen fikk meg til å innse at huset ligger i rette for at alle slags alarmer kan reise til tur, noe som var utmerket.

Det er virkelig et levende pustende vesen i tankene mine, så forskjellig fra våre betong- og mursteinshus i India.