På min egen i Bangalore, India

• Kan 19, 2024

Jeg hadde bestilt mannen min og Steve på en tur til USA i hele juli. Det betydde at jeg ALLE ALLE gledet meg over min egen, godt opptjente tid. Nedtider for meg er å spise smørbrød eller noe upma for et måltid. Se på tre filmer etter hverandre og tilbringer mye tid med plantene mine i hagen. Og skjønnheten i stillhet.

Ja, jeg går på forelesninger på college, og det tar det meste av morgenen min, men resten av dagen er min egen å glede seg over. Jeg kjemper ut med barna i klassen. Diskuter, skyv dem, foreles, diskuter. Og så når jeg er ferdig, kan jeg gå hjem rolig nedover sideveiene som er tomme og se rundt meg på alle hagene.

Flere av bygningene har fantastiske maalier da hagene er upåklagelige. Perfekt fløyelsglatte plener med bougainvillea og duftende rangoon rankere i et opprør over veggene. Veggene har også fantastiske innebygde plantasjer som har nydelig plantet busker, alt sammen pent på rekke og rad, og den overhengende ixora eller plumeria klippes ut og florerer i det meste av året.

Jeg fortsetter å gå og hopper over en haug med hageavfall og venter på å bli tatt av BBMP-lastebilen og bestemmer meg deretter for å krysse veien for å se på blinken til en blå blomst på den andre siden av veien. Jeg googler det når jeg kommer hjem, og det er Butterfly Pea som er en rik kilde til antioksidanter og lett stoltheten til enhver hage. Den strålende blå får meg til å stoppe og ta et bilde da jeg vet hva den neste historien min for hinduen blir!

Jeg går videre og ser folkemengdene rundt VFS-kontoret som har skiftet fra Cubbon Road-området til denne store glassfronten bygningen. Spørsmål om folk som venter på å inngi visum. Jeg er takknemlig for at jeg har tatt et visuelt britisk og amerikansk visum som var dyrt, men jeg blir ikke trakassert på ti år. Når det er sagt, tror jeg at neste år er løpetiden min!

En kvinne selger eksotisk frukt fra en vogn. Jeg antar at hun vet at denne dyre frukten vil bli kjøpt av de velhælte som trylle stedet for visum. Den lille kaffebaren driver brått med brusende virksomhet, og som i Paris og andre deler av Europa har plutselig satt ut stoler på det stinkende fortauet for at folk skal kunne sitte og nippe til kaffen. Alle de små restaurantene ser ut til å skaffe seg ny virksomhet brakt inn av visumsøkere.

Når jeg fortsetter med å gå på det glirende politiet, glir jeg ved å vente på å raskt dra på sykler som de har bestemt seg for å ha parkert feil. Jeg føler meg opprørt over å tro at disse menneskene som er anspente på visumene sine må ut for å finne syklene sine savnet. Jeg avhører politimannen som sitter noncholant i varebilen. Nei nei, vi tar bare sykler som er i parkeringssonen. Jeg kan ikke se noen avgrensede soner og påpeker at og så raskt han ankom kjører han av. Jeg føler meg glad for at jeg sannsynligvis har spart noen sykler og noen desperate timer for en visumsøker.

Jeg går videre mot Richmond Park hvor jeg må ta til venstre. Jeg store menneskemengder står alltid der under overhenget av røtter fra et gammelt Peepul-tre. Utrolig hvordan de bare kan stå i timesvis å nippe til kaffe og røyke morgenene. Og noen dårlige arbeidsgivere vil ta regningen.

Like foran ligger to blomsterselgere rett utenfor et tempel som var lite da vi var barn og nå har vokst til enorme proporsjoner. Folk bøyer seg i bønn og kjøper kranser av sannsynligvis stjålne blomster for å henge på sykler og biler. Jeg forstår ikke behovet for å henge blomster i biler og på sykler, og hvis det stoppet, kan blomstene som vokser på veiene våre reddes.

Jeg tråkker over knuste kokosnøtter og knuste kalk. Jeg ble fortalt av babyen vår, ayah, som tok oss turer i parken, for aldri å tråkke på dem, da den onde ånden i dem vil bli overført til oss. Jeg mener logisk som voksen at jeg vet at det er usant, men det har vært en advarsel siden jeg var seks år. Så jeg unngår dem forsiktig, og lar ikke skoen min komme i nærheten av dem.

Fremover forbi huset med et enormt og velduftende Sampangi poo (champak) tre. Den stakkars kjæledyrhunden skyves inn i et bur, og den sitter der og hyler ute, mens eierne ser ut til å ha igjen for å jobbe og hjelpen vasker utsiden som feier all skitt på veien. Jeg spør kvinnen hvorfor hun ikke kan hente skitten og kaste den ut. Hun sier at det er jobben til kvinnen på veien.

Jeg står i 10 minutter og venter på å krysse veien. Richmond Road er en strøm av kjøretøy som alle kjører ned og gjør det til en dødsfelle for fotgjengere å krysse. Jeg venter på at strømmen skal tynne ut og deretter løpe over. Jeg lurer ofte på hvordan en gammel person kan krysse fordi jeg knapt klarer det med syklene som kjører forbi som flaggermus fra helvete.

Video Instruksjoner: HairByHair - presented by Klaus Mathiesen : Danish version (Kan 2024).