Manoir Hovey - Luksus nær Montreal

• Kan 5, 2024

Terrassen til rommet vårt i andre etasje på Manoir Hovey, en times tid fra Montreal i Quebecs østlige townships, så rett ned på en plen så velstelt at den virket mer som et nystøvsuget grønt teppe enn en voksende ting. De flerårige grensene som omkranser den bare spratt ut i blomst - rosa flox og dianthus, gule snapdragons, hvite klumper av candytuft og prangende lilla pompomer av allium. Adirondack-stoler satt i klynger med utsikt over innsjøen.

Den lette brisen som riffet vannet inspirerte oss til å ta et par av kroens kajakker ut for en padle før middag. Sammen med kajakker og kanoer kan gjestene velge vertshusets gratis sykler (med hjelmer), brettseilere, padlebåter og brett eller spille tennis på leirbaner. Eller de kan sitte ved bassenget eller på plenen og ikke gjøre noe som helst.

Da vi forandret oss til shorts og Tevas, var utsikten fra inne i rommet omtrent den samme, gjennom to store vinduer og et par glassdører. Queen size-seng vender mot utsikten, og to vingestoler polstret i dempet tartan velour flanker gasspeisen. Sengegardiner av gull og mosegrønn sveiper tilbake fra testeren som forbinder sengens fire koniske blyantstolper, og en myk matchende fanget kappe drapert tilfeldig over foten. Sengen inviterte til å sitte, og jeg takket ja til invitasjonen, og ryggen sto bak putene, hvor jeg la merke til at vinden hadde stivnet og nå pisket trærne som innrammet utsikten over innsjøen.

Mens vi så på, falt en mørk sky fra ingensteds og med det en plutselig nedbør som brakte medgjester som skurret fra solstolene sine ved innsjøen. Glad for at vi hadde gitt oss etter noen minutters treghet og ikke var ute på sjøen, vurderte vi å gå ned til salongen for å få te. Men utsikten fra rommet vårt var bedre - vi hadde førstekasseseter for å se på lynet, som hadde begynt å leke over innsjøen. Så vi benyttet oss av kaffetrakteren på rommet til teen vår (en gjennomtenkt gave på rommet til gjester er en boks med premium silke teposer) og slo oss ned for å se showet.

Den motsatte kysten av innsjøen, hvor staselige herskapshus på 1800-tallet omtrent som Manoir Hovey sitter diskret i plenene bak en kant med høye trær, blek blekere og blekere, helt til den knapt var synlig gjennom regnet, og til slutt forsvant helt for å bare forlate virvlende ark med fallende vann som blinker av lys skutt og splinted. Hver tordeklapp ble erstattet av den neste før den hadde en sjanse til å rumle i det fjerne.

Så så plutselig som den kom, var stormen borte. Vinden falt, skyene fordampet til tåkeslynger som fanget strålene fra sen ettermiddagssol skrått over overflaten av vannet. Solen nådde plenen, og gjorde den til en skimrende lysegrønn og intensiverte fargene på blomstene. Igjen hadde vi seter foran, selv om de på balkongen vår nå var for våte til å sitte i.

Det var nesten tid for middag uansett, og siden måltider på Manoir Hovey gjør til og med naturens fremragende forestillinger bleke til sammenligning, skiftet vi ut av kajakkshorts og satte kursen nede for et glass Quebec glitrende cider før vi ble eskortert til vårt bord.

Tofino, på den andre siden av Canada på Vancouver Island, kan ha oppstått som "stormvåkning" som en turistaktivitet, men Manoir Hovey la på et ganske imponerende naturlig Sound & Light Show for oss.