CD-anmeldelse - Black Country Communion

• Kan 3, 2024

Kjemi er et ord som kastes rundt når man beskriver sminke av band; et begrep som er nesten like viktig som evner. Oppslagsverket beskriver det som "vitenskapen som er opptatt av stoffers egenskaper og deres kombinasjoner og reaksjoner." For et nytt og kommende band er det absolutt alt. For veteranband eller nærmere bestemt veteranmusikere som danner nye band, er det mer å vurdere. Det kan være et skritt fremover. Det kan være en oppskrift på katastrofe.

Når du har å gjøre med etablerte musikere, er det egoer å vurdere. Det er økte forventninger fra separate målgrupper som kanskje ikke ønsker sine helter velkommen i nye omgivelser. Så dette kan være en terningfull affære. Når det fungerer, fungerer det. Når det ikke gjør det, flammer det vanligvis ut på spektakulær måte.

Så når du hører om en ny "supergruppe" som blir dannet, er det som "åh-oh". Hvordan dette kommer til å høres ut? Forventning er temperert med forsiktighet. I tilfelle av Black Country nattverd, det var litt annerledes fordi nesten så snart vi hørte de første rumlingene om dette prosjektet, fikk vi et utdrag av ting som skulle komme i form av deres første sang, "One Last Soul". Og det var alt jeg trengte for å gå sladrende over hele CD-spilleren min i iver etter å høre hele plata.

Black Country Communion er et av de bandene som bare virker. Kjemien er tydelig, og det er rart fordi hele plata ble spilt inn, mikset og produsert i løpet av elleve dager (noen av sangene ble skrevet under eller like før øktene startet). Med dette bandet snakker du selvfølgelig ikke bare om vanlige dudes heller.



BCC består av legendariske vokalist / bassist Glenn Hughes, gitarist Joe Bonamassa, trommeslager Jason Bonham og keyboardist Derek Sherinian. Hughes og Bonham trenger ingen introduksjon for den gjennomsnittlige rockefansen. Sherinian har spilt med en who's who list i rock de siste 20 årene. Joe Bonamassa var et vidunderbarn med en kjærlighet til blues. Hans første band, Bloodline, (i en alder av 14 år) var sammen med sønnen til Robbie Krieger (The Doors) og også sønnen til Miles Davis, og han har vært soloartist de siste 10 årene.

For en farget-i-ull-lilla fan som meg, er dette absolutt nirvana. "One Last Soul" er noe av det mest spennende jeg har hørt på flere år. Men posten er mye dypere enn det. Bandet tok sikte på å lage et vintage 70-talls lydende prosjekt, og de oppnådde det med flygende farger.

Med tolv sanger hoppet bandet absolutt ikke på ting. Lyden er både sparsom og kjøttfull på samme tid. Selv om jeg ikke var altfor kjent med Bonamassa tidligere, fikk jeg beskjed om at mannen absolutt kan utøve betydelig makt over en sekstreng. Mens de fleste gitarspillere legger vekt på hvor mange noter de kan stappe til et enkelt rom, tar Joe den energien og forvandler den til faktisk følelse uten å ofre hastighet og evne.

Å være fan av Glenn Hughes, for meg, dette prosjektet stiger og setter seg på hodet og tror meg the Voice of Rock, skuffer selvfølgelig ikke. Glenn har alltid spredt de parallelle kjærlighetene til både rock og soul / funk, og for denne platen bringer han rocken. Selvfølgelig ble den tidlige britiske rocken bygget fra et fundament av blues, så det er en sjelfull kvalitet på materialet basert på Glenns stemme.

De tre første sangene på denne plata er så gode som den blir. "Black Country" eksploderer ut av porten med en manisk basslinje og bandet sparker den ut som en militær treningsoperasjon. Da de traff refrenget, erklærer Glenn "Jeg er en messenger. Dette er min profeti", og du kunne ikke få mer sjel hvis du hentet Stax Records og klemte dem tørre. Og hvis du ikke var klar over Joe Bonamassa før, bringer han deg raskt opp ved å gi deg et visittkort med tillatelse fra en solo som dypper og dykkes som en drue drukket fugl.

Min absolutte favoritt er "One Last Soul", bare et monster av et snitt. Du kan se You Tube-videoen av bandet som den spilte når den ble nyskrevet, for en ide om sangens kraft. Jason Bonham sparker ting i gang før de andre hopper inn og et raskt vers viker for et unektelig hook-y-kor som bare gir et smil i ansiktet ditt. Innelåst i en rille overtar bandet ørene dine som en flåte som blir ført nedstrøms i en rask bevegelse elv. Høydepunktet av sangen kommer på slutten av tredje refreng der Glenn eksploderer i et show med vokal friidrett som er like overbevisende som alt annet han har gjort. Snakk om magi.

Neste opp er den helt fengslende "The Great Divide". Kan du si spennende? Alle elementene i dette bandet konvergerer for å skape et vondt få minutters musikk. Med den aggressive naturen til sangen, er det nesten en påtagelig swagger som kommer gjennom høyttalerne. Disse karene kan levere varene, og de vet det.

Versene av "Down Again" minner meg om en Zep-sang som introen til "No Time". Den klassiske Trapeze-sangen "Medusa" får et friskt lag med maling og høres fryktelig friskt ut, samtidig som originalen stemmer. "Sista Jane" har en interessant avveining av vokal fra Glenn og Joe som fungerer bra.

En av de største overraskelsene for meg var den enestående "Song of Ygår" som inneholder Joe på vokal sammen med Glenn.Joe husker det mektige dårlige selskap, og det høres ut som Paul Rodgers. Etter et elegant vers som trekker deg inn til et fint, rolig sted, svever bandet seg til en stygg liten stampe, og bøyer musklene imponerende. Helt nydelig!!!

Avslutter rekorden er tour-de-force "Too Late For the Sun" som igjen har de to sangerne som handler vers. Med sin avslappede gangart utstråler sangen atmosfære, alt treg og lunefull. Imidlertid, på nesten 12 minutter lengde, blander bandet vibe gjennom hele og fungerer den funky rillen med presisjon.

Mens alle de nevnte sangene får venner rett utenfor balltre, tar de andre sangene noen få lytter å sette pris på. Kanskje har de en tendens til å bli presset til siden på grunn av den enorme kvaliteten på de andre sangene. Den eneste som ikke resonerte med meg var "Beggarman", og det verste du kan si om den, var at det ganske enkelt er perfekt.

Kan du forestille deg hvordan etterfølgende utgivelser vil høres ut med denne posten så raskt Glenn har allerede uttalt at han skriver sanger til neste plate. Etter å ha hørt kraften i Black Country nattverd, kan jeg for en ikke vente. Mitt eneste ønske er at det for den neste kanskje ikke er for mye å be om en utvidet skrikende B3-Lord-stil solo ("Too Late for the Sun" bare vekker appetitten) av Sherinian. Det ville være prikken over i’en.