På tide å låse seg og gå fra Pilerne, Goa

• Kan 21, 2024

Min skulder begynte å spille opp, og det siste strået var at tannen min startet en høyre kongesmerter. Det var det. Vi trengte å dra hjem til sengen min. Ja, det er flott å komme til Goa og jobbe og organisere huset, men det er fint så lenge du har det bra. For meg et snev av sykdom, og jeg vil ha min egen seng og pute.

Så i stedet for å forlate en dag senere på søndag, dro vi på fredag. Vi hadde stablet bilen kvelden før, og så bare med en flaske te og låse opp huset, stenge vannmåleren og porten, var vi av klokka 05.00. Hele landsbyen sov mens vi dro, til og med landsbyhundene. Vanligvis vil de sette opp et hyl hvis de er forstyrret. Men stabling natten før gjorde definitivt en stor forskjell for avgangstiden vår. Ingen snubler og faller i mørket for en også, da fronten av huset er litt rotete med kraftig regn og tykk mose på stien som kommer inn.

Veiene er tomme på timen, og gatelysene er fortsatt på i halvmørket. Vi er nå proffe med å velge riktig vei ut og drar så rett ut via Panjim, Madgaon og Canacona, og snart var vi ved grensen til Goa og Karnataka. Vi ble ikke stoppet for å se etter brennevin. De ville blitt skuffet uansett, da vi nesten er tetallister. Mennene hadde en caju feni hver på den siste dagen ut av Goa akkurat som en siste hurra. De douse det i syv opp, så jeg lurer på hvordan den endelige smaken er!

Det er en tykk tåke som klamrer seg fast på toppen av åkrene når vi går forbi. Det ser uhyggelig ut som om vi er på et overnaturlig sted. Når vi drar hjem hver dag i november, merker vi dette fenomenet helt opp til Karwar. Det skjer ikke i de varmere månedene. Når vi er ute av Goa og inn i Karnataka og solen begynner å klatre, forsvinner tåken og aircon må pakkes opp.

Det er et pit stop som vi har i Karwar. På motorveien er det et veggisk sted med de mest vanlige dosas og idlis, men kaffen er guddommelig. Vi stopper for kaffen da vi som oftest har en boks med paos som vi har skåret sammen med smør og ost for å unngå de lange pitstoppene. Stedet er alltid overfylt av reisende, og denne gangen ser det ut til at det dreier seg fra en myndighetsdiktat, for å bevege seg fem meter fra veien på grunn av utvidelse av veien.

Den lille friluftsrestauranten ble sluppet av veien, så Bonny måtte finne det faktiske hotellet å kjøpe kaffen fra, og hver kaffe koster 23 kroner nå! Ja - borte er dagene med en kaffe på 5 dollar. Heldigvis søter de ikke over det, og så kan jeg takle en kopp, inspirere av å være diabetiker.

Veiene er tydelige og fantastiske, men jeg bruker mesteparten av tiden min fra Karwar og fremover for å skrubbe for penger for å betale de uendelige bompengene. Men som jeg sa tidligere, det er verdt det, veiene er glatte og flotte å kjøre på. Det eneste jeg ønsker at de skulle kontrollere, er traktorene som svinger inn på veiene fra landsbyene. Ganske sikker på at de er årsaken til flere lastebiler og biler som hadde styrtet ned i rennene, på vei.