Pilerne, Goa, etter monsunene

• Kan 18, 2024

04:00, og mobiltelefonalarmen min gikk og vekket meg med et stønn. Men jeg hadde tenkt meg, ikke over å sove før jeg reiste ned til Goa. Vi skulle slå trafikknurrene som fører ut av byen Bangalore og også varmen før den visnet oss alle. Vi hadde også stablet bilen kvelden før, så bare med raske vasker og varme kopper te var vi på vei til Goa med Beatles på høyt volum på bilstereoen. Før du spør - hva ?? hvordan kommer Beatles? Vel, det var sønnen Steven som mente at det var passende å spille Oh Darling og gitaren min gråter forsiktig for å riste sine "eldgamle" foreldre ut av morgensøvnen sin!

Vi stopper ikke når vi kjører ned til Goa før det nesten er middag, og vi har nådd Hubli. Det er årsaken til at vi alle er utstyrt i bilen med boller som oser av ost og smør, hardkokte egg, epler og appelsiner, og den odde guavaen, alt skyllet ned med en kolbe varm te. Det er mye bakke dekket av å ikke stoppe noe sted, og før du begynner å bli sliten er du i Karwar og glipper forbi den stygge marinebasen - Operasjon Seabird.

Men hva vi må stoppe for er dusinvis av bompenger av NHAI (National Highway Authority of India) og betaler ganske bratte bompenger til vi treffer Karwar. Så ved grensen til Goa er den største overraskelsen av alle. En bratt bompenger for å gå inn i Goa for alle biler som ikke er fra Goan. To hundre og femti dollar! Puh! det var en stunner! Når du lander i Goa har du betalt bompenger på rundt tusen dollar. Men det er verdt det, stol på meg. Veiene er fantastiske, og vi når Goa raskere på grunn av dem.

Snart overtar den beroligende skjønnheten til vestlige ghats, og du glemmer å ha blitt tullet, og smartingen vår blir til rop av spenning når den første utsikten over havet og svaiende palmer kommer i syne. Vi har også Remos Goan bylahs som blir spilt på passende måte av Steve på stereoanlegget for å få oss i humør.

Hårnålssvingene er en lek når vi skal nedover bakken til bilene og lastebilene som arbeider opp. Ghattene er i live med bregner og tykt gress og trærne, spesielt Teak og Sal er kledd i friske nye blader etter monsunene. Dette er et flott tidspunkt å besøke Goa, når brisen er frisk og kjølig og har blitt surret ren etter angrep på regnet.

Vi bestemmer oss for å stoppe i Paloleim i Sør-Goa for å spise et måltid på stranden. Ikke fall for den fellen, vi kommer aldri igjen. Stedet kryper med russere, og bare ris og fiskekarri koster 250 dollar i en fancy hytte på stranden, lastet med en rekke aksenter. Britisk, australsk og selvfølgelig den allestedsnærværende russeren. De har gjort Goan-karriretter til wimps uten krydder for å prikke tungen. Ugh! var vi i Goa? Jeg tenkte mens jeg smakte på Steves mangel glans reke karri som ble druknet i kokosnøtt med knapt noe krydder. Dette var for å vekke den utenlandske ganen ikke vår, eller rettere sagt tonet ned for å passe deres.

Jeg kunne ikke la være å tukte servitøren - "kya? Tumaara reker karri firang ke liye banaya, er du bare liye?" mens han kløset elendig og så størrelsen på spissen gå ned. Den første og den siste karrien vi spiste i Sør-Goa. Norden er mer innenlandsk, og maten har sine mer naturlige smaker bortsett fra salatene - ikke bestill dem, de er sjelløse! Jeg døde med en squeaky ren kyllingsalat.

Snart kaster vi over Mandovi-broen og inn i Verem forbi Charles Correa's villa som vi vinker ut for å like gamle venner og videre mot Marrani og Pilerne. Vi vil si hei gamle jente til bekken når vi glir forbi, men munnen vår åpner seg på Pilerne vertshus som drar i sikte. Den er helt ny og har kommet opp på et sted som for et år siden var befengt av hauger med motbydelige plastposer. Wow! I stedet hadde det vakre, lite friluftslivsavsnittet oss lovet å besøke når vi ble sultne igjen.

Det var hjemmestrekningen og vi var på vei og gikk gjennom rismarkene inn i landsbyen. Denne gangen var åkrene en glødende masse av risrende gul paddy som alle modnet i den varme solen. Vi hadde aldri sett dem slik. Grønn ja, brun ja, men gullgul aldri! Vi var hjemme i Pilerne og med en mengde grussteiner ble bilen omgjort til kjøreveien til huset. Det var storslått å se den gamle husmannsplassen i kveldens falmende lys.

Vi var hjemme i Pilerne i en uke for å huske med forfedrene hvis innrammede portretter ser godartet mot oss fra veggene, i den enorme salen og glede oss over følelsen av å komme tilbake til røttene og til Goan-kjøkkenet. Inngangsdøren knirket åpen og vi gikk inn i de innbydende armene til familiens hjem. På få minutter hadde vi dusjet og sovnet raskt etter den lange kjøreturen fra Bangalore, på rene og friske laken, strukket over sengene av vaktmesteren.

Sukk! Det var så godt å være tilbake.
e-post: mde.nazareth@gmail.com hvis du er interessert i et hjemmeopphold i Goa.