Sorg over hørselstap

• April 28, 2024

Når vi mister noen eller noe som er viktig for oss, er det normalt å oppleve sorg. De fleste av oss har mistet noen i nærheten av oss eller har vært i et forhold som endte og vil kjenne sorgfølelsen. Men anerkjenner vi at hvis vi mister hørselen (eller synet eller en lem), er sorgen også en naturlig del av prosessen.

Det er flere stadier av sorg, og selv om vi bokstavelig talt ikke går gjennom det ene stadiet til det neste, men heller svinger mellom dem, er disse stadiene en del av helbredelsesprosessen.

Det første stadiet av sorg er fornektelse og en følelse av isolasjon. En venn fortalte at hun ble døv i løpet av seks uker. Det var ingen forklaring og plutselig ble livet hennes snudd på hodet. Hun hadde ikke forventet det, og var derfor ikke forberedt på det. Hun hadde ingen opplevelse av døvhet og kunne ikke tro at det ville vare. Høringen hennes kom ikke tilbake. ”Jeg ville bare vite at det var noen andre som dette. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle lese eller signere og var helt livredd, veldig isolert og deprimert. ” (Jacqui) Å søke støtte er en god måte å forstå og takle denne første fasen av sorg.

De fleste av oss går deretter over på sinne. Vrede over at vår elskede har dødd eller avvist oss, eller som i vårt tilfelle sint fordi vi ikke kan høre og vår verden gir ingen mening. Sint at livene våre har endret seg ugjenkallelig. Vi stiller spørsmål ved ‘hvorfor meg?’ Til å begynne med har ikke sinne vårt begrunnelse - vi er sinte på spesialisten, oss selv og andre rundt oss, spesielt hvis de er mindre enn å forstå hvordan vi har det. Sinne er imidlertid et godt skritt i prosessen fordi det ofte ansporer oss til å ta grep. Vi har vært ute av kontroll og sinne gir oss et fokus, en måte å ta kontrollen tilbake på.

Å skli inn i depresjon er en vanskelig tid i sorgprosessen. Vi har beklagelsesfølelser og ‘hva om’. For mennesker som meg der hørselen min ble dårligere i løpet av ti år, kan depresjonen komme langsomt på. Det var ikke noe tidspunkt hvor jeg plutselig var døv. Hvert år gikk litt mer av hørselen tapt, og jeg kompenserte underveis ved å slutte å gjøre tingene der jeg trengte å høre. Uten å skjønne det hadde jeg sklidd i depresjon, og dette gjorde det vanskeligere å komme ut av.

Frem til denne tiden ble ikke hørselstapet mitt anerkjent, og fordi det ble begravet i meg hadde jeg ikke evnen til å gjøre noe med det. Men etter hvert går jeg over i aksept. Det var en epifanie hvor jeg en dag innså hvor døve jeg var, at jeg trengte å gjøre alt jeg kunne for å finne løsninger, og hvis det ikke var noen, lære å leve med det positivt. Det betyr ikke at jeg sluttet å savne hørselen. Det betydde bare at jeg beveget meg inn i en mer produktiv sinnssammenheng og innså at dette var slik det var for meg. Når jeg nådde dette, ble det lettere for meg å ta rasjonelle beslutninger om hvordan jeg skulle takle tapet og å søke løsninger. (Jeg skulle bare ønske at det ikke hadde tatt så lang tid!)

Det er viktig å erkjenne at tap av hørsel vil føre til sorg for folk flest. Det er tingene vi savner, så vel som forventning om ting som vil bli savnet i fremtiden. Å erkjenne at sorg er en del av prosessen kan galvanisere handlinger og sørge for at vi finner de beste løsningene for å leve med vårt hørselstap resten av livet.