Flyturen ut til London

• Kan 17, 2024

Jeg dro natten før til flyplassen, da jeg er livredd for drosjesjåførene i Bangalore. Hvorfor? Helt siden jeg kom inn i en drosje og mannen stoppet og tok på en kamerat som heldigvis satt foran, men snakket veldig høyt og fortsatte å se på meg i speilet, skulle jeg ikke reise alene om natten. Jeg vil heller gå om kvelden før og gjøre litt arbeid eller lese en bok til klokken 03.00 og BA-ansatte kommer inn.

Man får 45 minutter internett gratis, og det er nok til å bla gjennom e-postene dine, holde deg oppe av dem og sjekke FB. Jeg tok en boks med renset granateple og en sandwich og hadde det bra. Kan ikke tør kjøpe noe av det på flyplassen fordi de alle er fettfattige og et nei nei for meg som diabetiker.

Bena oppi koffertene Jeg er glad for å lese nobelprisvinneren Gabriel Garcia Marquez, boken - Hundre år med ensomhet. Han ser definitivt ut til å ha vært hallusinatorisk da han skrev det. Jeg vil ikke kalle det det største litteraturen, men det er en fantastisk lesning.

Så ser jeg folk gå og stå i nærheten av BA-portene og bestemmer at jeg også skal gjøre det. Ellers fylles que og folket ved skranken blir skitten. Bagasjen min er under de nødvendige antallene, så jeg er ikke så bekymret. Det kommer tilbake fra USA at koffertene blir ganske pakket.


Jeg har mango fra India i vesken til barna, og vil at de skal komme trygt inn. Jeg har ikke en eske med falske alfoner, men jeg tar med vakre Malgobas. De er fremdeles litt rå, men modnes raskt. Mannen min har 3 kg med seg, men jeg tør ikke. Jeg har bare ett kg av den beste frukten i en boks foret med halm.

Jeg tar med alle ingrediensene til en lunsj jeg alltid lager mat til vennene mine. Alt fra Rajma til channa, dals & masalaer, jeg bar damefingrene til og med denne gangen. Hvordan barna elsker å spise de ferske damefingrene og jeg legger til deilige poteter som smaker fantastisk.

Jeg setter meg inn i flyet og lurer på om jeg kommer til å pusse som alltid for plass til ryggsekken med den bærbare datamaskinen. Jeg hater noe på baksiden av baksiden av den nye bærbare datamaskinen der inne. Jeg blir tilkalt sist da jeg er midt i flyet og det hater jeg. Men det er greit, jeg er ganske sikker på at jeg vil ta ut hvilken som helst koffert på rommet mitt.

Guds sete 21B er mellom to menn. Jeg HATER det og koker og noterer meg for å klage og klage senere. Jeg kommer inn og finner sikkerhetsbeltet mitt trukket av karen til venstre, og han sitter på den. Han har allerede lagt en sovemaske på, så jeg kan ikke spørre, så jeg drar den ut under ham. Å feste beltet mitt, jeg skjønner at jeg har passet og boardingkortet i hånden, så jeg skamfullt ber fyren til høyre for å kunne sette det i. Han ser ut, men sur og står opp med et sukk, men jeg bryr meg ikke.

Jeg takker ham høflig og kommer tilbake for å finne en eldre mann som insisterer på at en mann kommer for å bytte sete sammen med kona slik at de kan sitte sammen. Mannen nekter, men du kjenner oss indere, vi gir ikke lett. Kona ser ut som om hun er i ferd med å gråte, sannsynligvis hennes første tur ut. Mannen nekter og plonker ned i sitt angitte midtgangssete.

Vår mann vil ikke gi opp, og når vertinnen kommer rundt med et smil som allerede virker anstrengt og vi ikke en gang har tatt av, harangerer hun henne. Hun ber mannen igjen som nekter ganske bestemt. Flyet begynner å drosje ut, og jeg slår meg ned for å se så mange filmer jeg kan. Jeg traff den nye utgivelsesdelen og ser mange nye filmer jeg ikke har sett. Jeg nøyer meg med å se Beautiful Collateral med Will Smith som har mistet sin lille datter og ikke kan komme til å gjøre noe med tapet hans. Trist, men godt laget film.
Frokost ankommer og det er noen tørket smaker egg, noen pommes frites og noen halte bønner. Jeg spiser frukt og bolle med smør og kan ikke berøre den altfor søte yoghurten og kanelbolle. Fikk beskjed om ikke å røre ved diabetesmåltidet, så jeg bestiller det aldri.

De tillitsvalgte ser virkelig gamle og veldig høflige britiske menn ut. Vertinnen er en indianer, sukker og oppfører seg allerede sliten når vi ikke en gang er kvart gjennom flyturen. Jeg ber om te ettersom jeg vet at kaffen er vemmelig. Hun gir meg en kopp som det er noe spesielt brygg.

Jeg er allerede inne i den andre filmen min - Bridget Jones har en baby når vi får noen sprø kasser med snacks. Jeg ville ha foretrukket en sandwich, men nei, vi får noen fryktelige chips og karamellpopkorn, og da er jeg sulten, så be om en flaske vann. Hvordan kan de mate oss dette søpla så modig lurer jeg på.

Jeg snubler på en tredje film som heter Drama bare fordi den har Colin Firth & Jude Law i seg. Fantastisk film om en gal forfatter og hans redaktør. Jeg ville elsket en redaktør som Firth i stedet for de gale vi har som gjør det vi skriver til det de vil. Filmen tar tankene mine fra det utstoppede flyet og de fete mennene på hver side som siver inn i setet mitt.

Landingskort, landingskort sier mennene og jeg rakte hånden for en. Jeg gidder aldri å fylle dem i flyet som de andre sliter med å komme på penner og pass. Jeg fyller dem når jeg står i linjen som alltid er umulig i Heathrow. Jeg får en usminkende kvinne som stiller spørsmål om hodet, tar fingeravtrykkene mine og stempler meg gjennom noen minutter. Det fem år lange visumet hjelper. De vet at vi er ufarlige og familiebesøker barn, noe som er sant.

Video Instruksjoner: SAS Scandinavian Airlines Full Flight | Oslo to London Heathrow | Boeing 737-600 (Kan 2024).