Nekt og aktiver

• Kan 16, 2024

Emnet for denne artikkelen, "Nekt og aktiver", er ikke nytt for noen av oss. Jeg vet faktisk at å skrive dette er som å forkynne for koret. Jeg har ikke tenkt å fortelle deg noe du ikke allerede vet. Imidlertid er det noe jeg trenger å si, og det er kanskje en av dere der ute som vil høre hva dere trenger å høre.

Det er mange ting i dag jeg forstår at jeg ikke gjorde det da jeg drakk. Jeg forsto ikke fornektelse av sykdommen min fordi jeg ikke var alkoholiker. Jeg forsto ikke aktivering fordi hvis jeg ikke var alkoholiker som ville aktivere meg og hvorfor. Så dette hjulet går rundt og rundt til du finner den dagen når du kan og slutter å nekte det hele.

Jeg skriver ikke denne artikkelen for oss som er i bedring. Det handler ikke om "oss". Det handler om foreldrene, vennene og andre familiemedlemmer som elsker en rusavhengig og mater maten deres dag etter dag. Jeg ble ekstremt bevisst på disse situasjonene da jeg intervjuet intervensjonister og andre fagpersoner for boka mi. Jeg visste hvor vanskelig det er for en ikke-rusavhengig i nød å forstå alt det var å vite om å få hjelp. Jeg ønsket å gjøre veien til å hjelpe sin kjære litt enklere. Jeg tror jeg lyktes med det, men det jeg ikke beregnet var hvor lang tid det tar foreldre, venner og familiemedlemmer å få det til.

Dette har blitt en personlig opplevelse for meg, og jeg er redd og sint. Kanskje det er fordi jeg ser hvor mirakuløs bedring er, og jeg er ikke helt sikker på hvorfor noen ikke vil ha det verken for seg selv, eller for en kjær. Jeg vet at jeg ikke har kontroll over andre. Jeg vet at lenger vil ha kontroll over andre ... for mye ansvar. Så spørsmålet mitt er retorisk. Hvordan ser en far på sin voksne, heroinavhengige sønn komme nærmere døden hver dag og si: "Jeg er virkelig bekymret for ham." Det er det… ”bekymret for ham”.

Jeg er overbevist om at når han dør, vil foreldrene kaste seg over kisten hans, klandre hverandre og spørre Gud "Hvorfor?" Jeg forstår hvor vanskelig det må være som foreldre å ha en sønn eller datter avhengig av noe. Jeg kjenner mange menn og kvinner i bedring som er i denne posisjonen. Bekymrer de seg? Selvfølgelig gjør de det. Men de ber mer. De aktiverer heller ikke ved å støtte barnet sitt uansett. Jeg kan ikke forestille meg hvor vanskelig det er, men det er det de vet at de må gjøre for å redde barnet sitt hvis de kan bli frelst.

Mannen min sa: "Vel, han er redd for å sparke ham ut fordi han vil dø der ute." Ja. Jeg blir gal over det. Så det er bedre å aktivere ham slik at han kan dø foran deg. Faren til denne unge mannen benekter ikke at han er heroinmisbruker. Hans fornektelse er at han kommer til å bli bedre uten å gjøre noe i det hele tatt. Som en dag vil han bare si "Jeg er ferdig" og gå på sin lystige vei. Faren ønsker ikke å forlate sønnen sin hvis han må være borte i en uke eller så. Så løsningen er å få medisiner som hjelper ham med abstinens og så for uken er ungen elendig. Og akkurat når han kan se tydelig nok til å ville komme seg, er han hjemme og forhandleren hans venter. I mellomtiden, når han er på uttaksmedisiner og føler seg bedre, slår han ned drink etter drikke i nærvær av, godkjenning av og betalt av sin far.

Intervensjonistene er riktige. Hvorfor skulle noen rusavhengige ønske å komme seg når de har mat, klær, husly, penger osv. Når de vil ha det? Hva ville være poenget? Det viktige å huske er at når vi er i noen avhengighet, kan vi ikke ta valget om å gjøre mye av noe. Nettopp derfor føler jeg meg som jeg gjør. I dette tilfellet, hvem er sykere? Den rusavhengige som ikke kan ta noen avgjørelser, eller forelderen som nekter og muliggjør? I dag er jeg mye sint på foreldrene.

Jeg deler bare en del av historien, venner. Og den eneste grunnen til at jeg til og med deler er at jeg har hatt "muligheten" til å ha denne familien hjemme i noen dager. De bor ganske langt fra meg, og alt jeg kan si er: "Takk, Gud!" Jeg har sett mer manipulasjon og hørt flere løgner den siste uken enn jeg kan huske - fra far og sønn.

Vi kjenner alle noen vi ikke ser ut til å hjelpe. Når vi sponser eller hjelper noen andre i stipendiet, virker det litt lettere enn å prøve å hjelpe noen vi er nær. Den personlige forbindelsen gjør det vanskelig. Jeg vet at det eneste jeg kan gjøre er å tilby litt råd her og der, vel vitende om at jeg ikke er ekspert og vet at rådene mine kanskje ikke blir tatt. Og jeg kan be.

Jeg inviterer alle til å be ikke bare for de som lider av avhengighet, men for mødrene, fedrene, familiemedlemmene og vennene som fornekter og muliggjør. Be om at de kan finne styrken til å gjøre hva de måtte gjøre for å redde sin kjære. De vil også redde seg selv.

Namaste’. Måtte du gå din reise i fred og harmoni.

Som Grateful Recovery på Facebook. Kathy L. er forfatteren av “The Intervention Book” nå innen pocketbok, e-bok og lyd.

Video Instruksjoner: PST advarer mot muslimsk innvandring (Kan 2024).