Motet til å våge

• Kan 3, 2024

For å være fri, må sinnet først trenes. Og trening av sinnet innebærer først og fremst å gi slipp på mye av rotet som har samlet seg inni det. Selv om vi ønsker å tenke på oss selv som 'originale tenkere', er den noe tøffe virkeligheten at mye av det vi tenker består av tanker som har blitt overført til oss fra andre mennesker og slike tilfeldige ting som filmer vi har sett, TV viser vi har sett, og biter og bøker som vi har lest.

Jeg sier ikke at det er noe galt i å bli inspirert av verden som omgir oss og våre opplevelser i den verden. Men når nesten alle tankene våre har kommet til oss brukt, som klær man finner i en sparsommelig butikk, er det lite rom for tanker som strengt tatt er våre egne. Enten vi innser det eller ikke, kommer massekonformitet opp i tankene våre. Vi blir undervist, betinget og hjernevasket til å ta på oss visse former for atferd som gir lite rom for individualitet eller originalitet. Hvorfor synes noen av oss at det er vanskelig å innse at individet har gått seg vill i "flokken", som Nietzsche vil si. Det som var sant i Nietzsches tid, har blitt mye mer av en konkret virkelighet i tiårene etter hans død.

Det som trist meg er at mange av oss prøver å gjøre oss selv del av flokken ved å tvile på vår originalitet og la oss velge popularitet fremfor individualitet. Vi samsvarer med at vi ønsker å passe inn. Når det eneste andre alternativet ser ut til å være det å være en slags sosial misbruk, er det så rart at så mange av oss nøler med å være våre sanne selv? Det kan føles rart og ydmykende å gå imot forventningene vi oppfatter samfunnet og andre mennesker har til oss. Riktignok ønsker vi å bli tenkt på som vågale, uredde sjeler som foretrekker eventyr fremfor status quo. Likevel, hvor mange av oss fører livene som viser dette ønsket?

Noen ganger er det bare i drømmer at vi tar risiko og velger faremåten over den trygge veien som ser ut til å sikre oss trygghet. For noen er sikkerhet et så overbevisende behov at det å ofre muligheter og utfordringer er den eneste måten de vet hvordan de skal leve. Dermed fører de liv som på overflaten kan se ut til å være fylt med tilfredshet, men er, i virkeligheten, hule skjell av liv de kunne ha opplevd hadde de bare våget å leve drømmene sine.

Så mange av oss ser for oss at vakre muligheter og magiske eventyr vil møte oss på en eller annen måte. Dermed går år etter år og vi venter, som Ariadne på bredden, på et slags mirakel som aldri kommer. Vi venter på livet som vekker oss fremfor å vekke til liv. Og selv om noen kanskje kan forestille seg at de som ikke klarer å forfølge drømmene sine ganske enkelt ikke er villige til å gjøre en innsats for å gjøre det, oftere er det ikke frykten som holder oss tilbake. Vi frykter at andre vil tenke på oss hvis vi streber forbi dem, og oppdager skatter som de aldri vil finne. Vi frykter også at skattkisten vi håper på vil bli fylt med rene krystaller i stedet for utsøkte perler! Men selv om det vi drømmer om langt overgår alt vi kan finne, er det bedre å ta en risiko eller la frykten vår holde oss innelukket i våre sikre fantasier?

Den eneste måten vi finner mot til å tørre i stedet for bare å drømme, er hvis vi forvandler tankene våre til kar som fungerer for oss i stedet for mot oss. Og den eneste måten vi kan begynne på, er ved å tømme tankene for hver eneste tanke som forhindrer oss i å være ikke bare den vi virkelig er, men det vi er ment å bli.

Video Instruksjoner: How we afford to travel full time, becoming a travel blogger, etc | Q&A (Kan 2024).