Oppmøte og den indiske studenten

• Kan 18, 2024

Det er den første dagen på college, og jeg står foran en ny haug med studenter. Dette er min tolvte års undervisning på college, og jeg synes at det aldri blir noen endring i studentenes holdninger til oppmøte, uansett hvor mange ganger de blir advart her i India.

Den første dagen min begynner med vennlige introduksjoner. Det er fullstendig og fullstendig stillhet mens de dimensjonerer meg, og jeg sjekker ut de som tar øyekontakt og ser interessert ut. Morsomt nok i løpet av årene kunne de interesserte være ganske forskjellige hvert eneste år. Men jeg avviger, jeg tar oppmøte og advarer dem om at oppmøte blir tatt veldig alvorlig i St. Josephs. Jesuittene er ikke diktatorer som i et annet college jeg hadde jobbet i og løp bort til tross for den enorme godtgjørelsen. Barna der var zombier.

Her gir prestene studentene frihet til å kle seg og lignende, og alt de forventer er 75% oppmøte som ikke er mye. Som jeg advarer barna på den første dagen selv. Ledelsen vil ikke binde deg, du får ansvarlig frihet, for å lære deg ansvarlig frihet i ditt voksne liv. Ingen sikkerhet ved porten for å forhindre at du går og kommer, det er opp til deg å delta på forelesninger eller ikke. Jeg advarer dem om ikke å hoppe fordi man aldri vet når man kan bli syk og krever fri. Jeg får repeaterene til å reise seg og forklare hvorfor de gjentar seg, så nybegynnere kan varsles. Og nesten alltid skyldes det kort oppmøte.

Dag etter dag går jeg på klasse og møter de samme ansiktene foran klassen som avslutter med 100% oppmøte. Det er de som endelig svømmer med toppkarakterene i semesteret. Dessverre de bråkete som sitter bakerst og snakker konstant på morsmålet, som skraper gjennom, eller som oftest ikke klarer det. Jeg trenger ikke å kjenne elevene, da jeg korrigerer med bare å rulle tall på toppen av siden. Når merkene deres blir kalt ut, kan man se at de unyttige er de som blir distrahert og som jeg trenger å kaste ut av klassen med jevne mellomrom. Det kan være tøft å lære 60 barn i en klasse, men jeg har lært at det å være sersjant major er den eneste måten.

Men innimellom snubler jeg over en gullklump. En student som sliter med å betale avgiftene sine, og som er strålende i dette havet av middelmådighet. Jeg kaster den studenten en livline fra Old Boy-nettverket. Gamle studenter er klare til å hjelpe, men jeg bestemmer at når studenten begynner å jobbe, returnerer de beløpet i avdrag. Det siste året hjalp jeg en strålende gutt med å komme seg ut til Storbritannia for å forfølge medisin. Han fikk ikke plass i Sheffield, Storbritannia, og med støtte fra gamle studenter fra St. John's er han på vei til å bli lege, som min sønn. Han skriver for å si at han har fått TA (undervisningsassistentskap) det kommende året, så pengene trenger ikke komme inn mer, han kan klare seg med stipend og TA-stipend. Hjertet mitt sprenges av stolthet, dette er en spesiell gutt og navnet hans er Devdarshan - så treffende.

Det er slutten av semen for meg enda en gang, og igjen har jeg desperate samtaler fra studenter som sier: vær behjelpelig. Oppmøtet mitt er lite. Hvorfor klarer ikke vi mennesker å bruke friheten vår ansvarlig? Jeg har forklart at når man studerer i Vesten, er det ikke deltakelse. En forventes å være der hver eneste klasse. Det er en gitt, og jeg ble overrasket over hele Europa over å finne at det er holdningen til å delta i klassen. Min klasse på 36 var der for hvert forelesning, selv om vi studerte i seks måneder i hjertet av Amsterdam. Trenere som tok turister på ritt, klippet seg forbi vinduene våre, Canal-ritt gikk forbi oss da klasserommet var ved siden av mange av dem. Klokkene fra kirkene rundt, inkludert de musikalske Westerkerk-klokkene i nærheten av Anne Frank-museet, pekte mens de var i klassen. Men vi fokuserte og gjorde vårt beste som vi var der for et formål.

Telefonen går av igjen, Maam, jeg er kort med 5%, jeg er kort med 2%. Kan du hjelpe? Jeg kan ikke - høyskolen har en fremmøteplattform som heter Knowledge Pro. Senest klokken 18 hver kveld må professorene logge seg på og oppdatere sitt oppmøte. Når det er gjort, er oppmøtet innelåst, og den eneste måten det kan endres på, er ved å skrive en forespørsel og møte eksamenskontrolløren. Det er med andre ord en straff for meg.

Og så en annen sem ruller forbi og enda en gjeng med barn er til stede til tross for advarsler, så ikke får hallbilletter og ikke kan skrive eksamenene sine.

Video Instruksjoner: 134th Knowledge Seekers Workshop Aug 25 2016 (Kan 2024).