Anmeldelse - Europe - Bag of Bones

• April 29, 2024

Veldig muligens --- og veldig merkelig --- rockens best bevarte hemmelighet akkurat nå måtte være Europa. Siden reformeringen i 2003 har bandet satt ut fire absolutt bemerkelsesverdige plater. Selv om bandet har gjort bølger på sin side av kloden, er de uten platekontrakt for Nord-Amerika.

Og det er jævlig skam fordi folk går glipp av noen ting av ekte kvalitet. Deres siste plate Bag of Bones er en fjøsstorming. Hvis du ikke har hørt dem siden "The Final Countdown" -dager, kan det hende du er i et kultursjokk. Bandet (vokalist Joey Tempest, gitarist John Norum, keyboardist Mic Michaeli, bassist John Leven og trommeslager Ian Haugland) har glidet tilbake synth-linjene og semi-prog-fangene for et mer gitarorientert angrep, og det har lønnet seg i spar til disse ørene.

Å kaste ut deilige kroker som om de eier melodifabrikken og gir ut gratis prøver, det er ikke en klunker i hele dette settet. Det er som om noen tok Jersey-gutter (og herskere i den øverste enden av de fleste platekart) Bon Jovi og ga dem litt skoleskole fra Oxford eller Cambridge. Kall den moden uten å høres gammel ut. Sonisk upåklagelig ble platen produsert av Kevin Shirley som er med på en sen rolle med høyprofilerte utgivelser av Joe Bonamassa og Black Country Communion.



Plata åpnes med at bandet spretter gjennom døren, uvillig til å vente til du innleder dem, via sporet "Riches to Rags". Du knipser nakken i løpet av de første merknadene, og deretter tar Tempests skyhøye stemme sentrum. Kraftig, stilig og selvsikker, det er et helvete å starte rekorden. Nevnte jeg at det også var en blåsende solo fra John Norum som nærmest satte fyrerne på meg?

Så vidt jeg er bekymret, er stjernen i settet neste snitt og første singel, “Not Supposed to Sing the Blues”. Det er en virkelig swagger til denne, og Tempests lidenskapelige vokal kuttes til beinet. Bandet konvergerer og blir et potent våpen, spesielt under det smakfulle refrenget hvor tangenter (er det litt "Kashmir" -lignende fargelegging der, eller er det bare meg?) Og sekstrenger smelter sammen som et håndtrykk.

“Firebox” eksploderer ut av porten som lettere væske på en bbq (omtrent som åpningssangen) og struper fagmessig frem og tilbake tempoet fra vers til kor vevende dynamikk som holder ørene dine fascinerte.

For tittelsporet blir vi behandlet med noen fantastisk lysbildegitar med tillatelse fra den nevnte Joe Bonamassa. “Bag of Bones” er litt schizofren ved at den avviker fra et rolig (synes leirbål-verdig) åpningsvers før det smeller inn i en muskelbundet rocker som ikke vil høres malplassert på en Godstogshjerte æra Jimmy Barnes rekord. Bandet jobber denne overgangen frem og tilbake med stor effekt --- en helt nydelig sang.

En kort instrumental av Michaeli er opptakten til den hardkjørende “My Woman, My Friend”. Mens de første barene får solopianoet deg til å tro at dette blir et beroligende lite bluesnummer, er Norum der for å minne deg på at han er med i bandet, med en stikkende gitar som punkterer hver linje.

“Demon Head” er en rett frem rocker som svakt minner om Deep Purple “Black Night”. Mens vi er sammenliknet med, har "Drink and a Smile" noen flere zep-ismer til det, og det, vennene mine, kan bare betraktes som en god ting. "Doghouse" er et morsomt og frisk tall som sammen med "Mercy You, Mercy Me" fortsetter å begrave bandets fortid.

Etter å ha brukt opp mye energi gjennom dette energiske settet, stenger plata i fin stil med “You’ll Never Walk Alone” -sentimentet til det elegante “Bring It All Home”. Denne sangen passer til Tempests stemme som en hanske og avvikler ting perfekt.

Fra lue til støvler, Bag of Bones er en enormt engasjerende plate. Med lag med kontrollert følelse, som passer til et modent rockeband, har guttene fortsatt lov til å løpe løpsk akkurat nok til å holde energinivået på et høyt nivå. Resultatet er en plate som er blant de beste, om ikke de beste, gitt ut i år.

* Redaktørens merknad: I interessen for full avsløring mottok jeg denne CD-en gratis fra det involverte PR-selskapet.

Video Instruksjoner: Popeyes vs. Chick-fil-A Which Chicken Sandwich is better? (April 2024).