Leser litterær skjønnlitteratur

• Kan 17, 2024

Litterær skjønnlitteratur. Bare å nevne den frasen bringer mange fryktelige år med engelske professorer til mange sinn. Det trenger det imidlertid ikke. Litterær skjønnlitteratur skiller seg ut ved å ta opp et overordnet tema. For eksempel: "godt kontra ondt" eller "kan barn i voldelige foreldreforhold noen gang være i stand til ekte kjærlighet?"

I det siste ble biblioteker og bibliotekarer lært å veilede lånetakerne til lesing som ville utdanne sinnet og løfte dem intellektuelt. Heldigvis er det ikke lenger tilfelle. Imidlertid har litterær skjønnlitteratur en tendens til å få frem visjoner av tusen sider på tørre temaer som folk flest ikke vil lese frivillig. Derfor ble de fleste av disse som ble lest, gjort i form av en slags strukturert utdanningsprogram eller satt på leselister av bibliotekarer i håp om å utdanne sine lånetakere i de "riktige" bøkene å lese.

To bøker som nylig ble utgitt i 2012/2013 var The Demonologist av Andrew Pyper og The Night Circus av Erin Morgenstern. Deres overordnede temaer er som listet over. Dette kan føre til at man tenker at disse bøkene er tørre og kjedelige, men de er alt annet enn. Dette er gode nyheter for noen som metodisk har unngått noe markert litterær skjønnlitteratur siden skoledagene mine.

Night Circus er, som du kanskje forestiller deg, satt til et sirkus som åpner om natten. Boken kjører spekteret fra skapelsen av sirkuset til dets nærmeste bortgang og gjenfødelse. Det er en intelligent og engasjerende fortelling om kjærlighet, forløsning og offer i magiske omgivelser. Det gjør et stort utvalg av bokgrupper fordi det er så mange fasetter av historien som kan diskuteres. Det er en historie som følger med deg lenge etter at den er lest. Morgenstern er en ung forfatter med denne første romanen som hun bare for øyeblikket, det vil være flott å se hva hun skriver videre.

Demonologen er en historie skrevet rundt det episke verset, Paradise Lost av Milton. Jeg er ikke tilhenger av thrillere, men denne var verken for elendig eller for skremmende og så et godt valg for denne leseren. I tillegg diskuterte de de forskjellige aspektene ved Paradise Lost som fikk meg til å ville lese originalen på nytt. Forutsetningen om god versus ondskap i moderne tid var stor. Hvis det får leserne til å lese på nytt klassikere, er jeg også for.

Poenget her er at ikke alle bøker som er klassifisert som litterær fiksjon, må være triste og kjedelige. Forfattere er veldig flinke til å jobbe i moderne detaljering og magiske omgivelser for å bringe leseren inn i historien og engasjere dem. Det husker jeg sikkert ikke i lesedagene på videregående. Hvis jeg hadde hatt det, hadde jeg kanskje ikke ventet så lenge på å lese noe som ble oppfattet som "litterær fiksjon."

Uansett er begge bøkene ovenfor verdt å sjekke ut og lese for å se om du er enig. Ha det gøy og fortsett å lese!

Video Instruksjoner: Kva skjer når me les skjønnlitteratur? (Kan 2024).