Bahá'í-himmelskonseptet

• Kan 14, 2024

Bahá'í-troen lærer at livet er evig, at sjelen begynner ved unnfangelsen og lever for alltid, at den bare er en del av denne fysiske verdenen før hun går videre. Så, hvor går det etter døden? Hva er Bahá'í-himmelskonseptet, og hvordan kommer man dit?

"Du spørsmålet om evig liv og inngangen til riket. Det ytre uttrykket som brukes for riket er himmelen; men dette er en sammenligning og likhet, ikke en realitet eller et faktum, for riket er ikke et materielt sted; det er helliget fra tid og sted. Det er en åndelig verden, en guddommelig verden og sentrum for Guds suverenitet; den er frigjort fra kropp og det som er kroppslig, og det blir renset og helliget fra forestillinger om den menneskelige verden. begrenset til sted er en egenskap av kropper og ikke av ånder. Sted og tid omgir kroppen, ikke sinnet og ånden. " - 'Abdu'l-Bahá, Noen besvarte spørsmål, s. 241

De fleste religiøse læresetninger er ganske klare på hvordan de kan komme inn i himmelen, eller i det minste hva troende må gjøre for å gå. Å leve et gudfryktig liv ved å praktisere dydige holdninger og oppførsel er kjernen i troen, men tradisjoner har lagt mye mer over tid. Bahá'u'lláh forklarte at selv om det bare noen gang har vært en Gud, har veiledningen som ble gitt utvidet over tid, ettersom menneskeheten har utviklet større forståelse. De grunnleggende åndelige læresetningene - hvem er Gud, hva er menneskeheten og hvordan de forholder seg - har vært relativt uforanderlige, men lovene for å hjelpe til med daglig livsstil varierer med mottakeligheten til folket og datidens livskraft. Disse med menneskeskapte tilskudd og tradisjoner, er grunnen til at det ser ut til å være mer enn én religion i verden.

Himmel for bahá'ier er derfor ikke et sted, men snarere en tilstand av å være. Det er ikke en belønning for god oppførsel eller tilbakeholdes som straff. Sjelens udødelighet garanterer dens fortsettelse etter fysisk død, men tilstanden til denne sjelen vil variere med hvor godt den har lært og vokst åndelig mens hun er på jorden. Jo nærmere det har kommet Gud, jo lykkeligere blir det. Stor anger er også mulig, beklagelse og ulykkelighet med resultatene av dårlige [ugudelige] avgjørelser, som betyr at sjelen er distansert fra den Skaperen.

Kristus, når han forklarte sjelens tilstand etter døden, brukte noen veldig konkrete bilder for å hjelpe mennesker i hans tid til å forstå et abstrakt begrep. Han brukte herskapshus og et liv med letthet, som de fleste av hans lyttere aldri hadde opplevd i dette livet, for å definere lykke til en helliget sjel ved døden. Og han uttrykte smerten av beklagelse og anger som de syndige følte ved å sammenligne deres pine med Helvetes branner - som tilfeldigvis var dumpet i utkanten av byen der han snakket den dagen. Organer av mennesker som var for dårlige til å ha råd til begravelse ble ofte kastet der ute for å brenne sammen med resten av søpla. Et oppmerksomhetsgripende bilde!

Så, hvis himmelen (og helvete) ikke er fysiske steder, hvordan forestiller Bahá’ier dem? På spørsmål om hvordan noen kunne kjenne seg igjen i et ikke-materielt, ikke-fysisk plass, 'Abdu'l-Bahá [sønn av Bahá'u'lláh og utnevnt til tolk for hans lære] forklarte: "O du som søker himmelriket! Denne verden er til og med som et menneskes legeme, og Guds rike er som livets ånd. Se hvor mørk og smal er den fysiske verdenen til menneskets kropp, og hva et bytte det er for sykdommer og sykdommer. På den annen side, hvor frisk og lys er den menneskelige åndens rike. Døm du ut fra dette metafor hvordan rikets verden har skinnet ned, og hvordan dens lover er blitt laget for å fungere i dette nederlandske riket. Selv om ånden er skjult for synet, lyser likevel budene som lysstråler over menneskekroppens verden. På samme måte, selv om himmelriket er skjult for synet av dette uvettige folket, men for ham som ser med det indre øye, er det vanlig som dag. " - Utvalg fra skriftene til 'Abdu'l-Bahá, s. 192