Kjører ned til Pilerne i Goa

• April 28, 2024

Alarmen min gikk klokka 04.45 for at vi skulle reise på turen til Goa. Vi hadde pakket bilen med bagasjen kvelden før, og alt som var igjen tok ned mat for veien og tannbørstene! Vi satte litt varm te, tok tak i kolben og koppene som fulgte med og sto og sa en bønn før den lange reisen. Elleve timer er en lang reise med bil, men vi liker å gå ned med et kjøretøy, når vi drar på jobb der på husbygda, og egentlig ikke mye av ferien.

Huset er sannsynligvis 300 år gammelt og sett generasjoner av Furtados vokse og pleie i det. Bestefaren min ble født der og bestemte seg da for å bytte formue ved å ta en mulighet til å reise til Afrika og jobbe der som regnskapsfører. Jeg ble fortalt at han også lærte musikk og giftet seg med en virkelig vakker og rik kvinne, mens han var der, fra Mombasa.

Han glemte aldri røttene sine, men kom tilbake til Bangalore i stedet for Goa og bygde med sin formue familiens hjem i Bangalore, sammen med et annet hus som han leide ut. Han gikk tilbake og bygde husmannsplassen i Goa igjen og satte en rik manns øvre del som min far elsket av hele sitt hjerte.

Den kjærligheten overførte han til oss barna og fikk oss til å love å passe på den, etter hans bortgang. Så tre søsken som er takknemlige overfor min farfar og far for å ha endret formuer til det bedre, betaler for å opprettholde den. Søsknene som ikke gjør det, vel, de brøt løfter og en dag skulle det være gjengjeldelse.

Og vi går ned på bekostning og brannkamp med de små midlene til disposisjon. Hele veien betaler vi bompengeravgiften som går over tusenvis begge veier. Bensin er også en kostnad og slitasje på bilen vår. Men vi går, fordi vi lovet pappa.

Jeg sitter med sekken åpen på fanget, og hver så mange kilometer er det en bompengeport hvor jeg må fiske ut alt fra 85 dollar til 65 dollar som bompenger. Det er en endeløs betaling, og alt jeg gjør er å sjekke for endring og utbetaling ved hver gate, noe som ikke gir sjansen for at sjåføren eller passasjeren skal døs. Men det er verdt kostnaden ettersom veiene er nær perfekte.

Sjåføren som er mannen min begynner å bli trett. Jeg har plaget ham med kaffe og kokte egg og ostesmørbrød, men han trenger en pause. Så han svinger inn på et feriested for å gå inn og ta en idli vada med filterkaffe og bruke de rene toalettene.

Snart er det på tide å komme tilbake i bilen med en kolbe filterkaffe, og vi er av. Vi passerer fantastisk svart jord der bomull vokser. Vi passerer plukkerne, med hodet tildekket i den kokende varme solen, plukker og samler i tøyslynger på ryggen.

Snart dukker de vakre vindmøllene fra CHitradurga opp, armene sirkler dovne i varmen. Opp og ned bakkene står de, kverner ut vindenergi for nettet, i stedet for forurensende kullenergi. Jeg anstrenger meg for å se om de er Suzlon eller Vestas, hovedprodusentene av disse vindmøllene. Disse vindmøllene har tent de fattige landsbyene rundt dem med lys, noe som ble nektet dem i århundrer.

I stedet for å ta bomstasjonen mot Karwar etter Hubli, tar vi den nye veien til Rampura. Vi ble fortalt av en advokatvenn at denne ruten kutter noen få km. Alt for å lindre ryggen og slitne øynene. Vi kommer til en jernbaneovergang og heldigvis er porten åpen. Men i skråningen opp til å krysse sporene, står unger med skiver laget av teakblader, fylt med moden Kantas. Jeg ruller ned vinduet mitt og skyver de ti rupiene den lille gutten ber om og samler skjæra. I en halvtime chompet jeg, uvaskede Kantas tatt av åsene, fremdeles frisk med diken som fremdeles kommer ut av dem. Antagelig plukket av skitne små fingre, men det har jeg bra med.

Vi krysser sporene og befinner oss plutselig i ghat-delen, der bilen begynner å veve opp åsene, som er tykke skogkledde, med den blomstrende sal og teak, alt dekket av papegøyegrønne, nye blader. Innimellom er det de gyldne utbruddene av Laburnum eller den brennende røde fra Gulmohur. Og cikadene har begynt koret sitt, i varmen fra middagssolen.