Summertime ... and the Living is not Easy

• Kan 6, 2024

Sommer i New England. Årets beste tid. Sterkt sollys. Varme dager. Fuktige netter. Sprinkleranlegg. Bassenger. Sykling. Froskekor. Iskrem. Strand. Fritid. Varm bris. Tordenvær. BBQ-tallet. Firepits. Naboer. Barn som leker. Bobler. Svømming. Flaggermus. Bier. Fehus. Øyenstikkere.
I åtte år var sommeren så stor. Vi gledet oss til det med spenning og la planer, vel vitende om at tiden ville avta litt og vi ville ha mer tid sammen. Kanskje vi planlegger en ferie til Maine eller OBX. Kanskje vi skulle være hjemme og bare henge med. Det er en tid hvor det føles som det er ok å leve livet med mindre struktur og regler og la deg ha håret ned. Det var trøstende og hyggelig.

Og Áine elsket det. Hun ville bygge fehus og redde øyenstikkene. Eller sving på lekesettet. Eller sykle på den lilla sykkelen hennes på gresset rundt huset. Hun ville løpe rundt og fange bobler eller unngå en humla. Hun ville ha lunsj på det store rosa teppet i bakgården med sitteposten ved siden av seg, og så på henne hver bevegelse. Vannmelon var kjempebra og limonade en godbit. Og hun hadde ikke noe imot varmen.

Og så fikk vi basseng og hun skulle svømme. Hele dagen hvis vi lar henne. Og Bella også. Lite fisker de to. De hadde på seg maskene og dykket etter de fargede ringene i bunnen. Vi ble overrasket over hvor mye glede et lite basseng over bakken kunne gi disse to små menneskene; opp og ned og opp og ned gikk de, sprut og bølger og fniste og lo. Og blir aldri kald.

Men det hele forandret seg sommeren 2010 da Áine var 8 år og sykdommen hennes overtok livet hennes. Det var ikke en sykdom vi visste om, og det var ikke en sykdom legene diagnostiserte. De feildiagnostiserte henne og vi behandlet henne som om hun hadde det bra fordi de fortalte oss det - de sa at hun hadde det bra. Over et år senere og 5 leger sa de at hun hadde det bra. Men det var hun ikke. Hun hadde sakte dødd alene.

Ikke lenger ville hun sykle rundt på tunet eller blåse bobler eller svinge. Hun gjorde fort med lillesøsteren sin for å komme seg ut av solen og ville bli så varm at hun bare ville legge seg og ikke gjøre noe; en lege sa at hun trengte mer trening. Hun kunne ikke puste dypt for å gå under vann og ta en ring; doktoren sa at hun kunne puste fint, at vi trengte å holde et rolig hushold, så hun ikke hadde panikkanfall. Vannmelon var bare ok, og mest mat ville hun ikke spise; en annen lege sa at hun trengte terapi for å spise og få "bestått" det.

10. august 2010 døde hun på akuttmottaket av en sjelden lungesykdom som, hvis de hadde sett, ville de funnet. Hun ville hatt en sjanse. Vi ville hatt en sjanse til å hjelpe henne.

Sommertid er uutholdelig. Den er tom og ensom. Hennes yngre søster gruer seg til skolepausen fordi den er så stille og kjedelig. Og i stedet for å ville dyppe i bassenget med jentene mine, lager jeg unnskyldninger for å unngå det. Vi har kommet langt de siste årene; vi har oppgradert til et nytt basseng, hatt noen få turer. Vi må fortsatt oppmuntre den overlevende datteren vår til at slutten av skoleåret ikke skal være så ille, at vi kan takle det og at vi vil gjøre vårt beste for å gjøre det til en anstendig sommer for henne. Imidlertid vet hun så mye som vi at vi gjør det med en annen ånd. Vi gjør det motvillig og med dette konstante overskyet av tristhet over hva som var og hvordan det aldri blir igjen.

Video Instruksjoner: Lana Del Rey - Doin' Time (Lyrics) (Kan 2024).