Gi slipp

• April 24, 2024

Mange ganger, i ferd med å prøve å lege fra overgrep mot barn, får de overlevende beskjed om å gi slipp på det. Det kan sies med en tone som antyder at det er galt å tenke eller snakke om ens tidligere misbruk. I samfunnet vårt kan det virke som om de overlevende blir tauset fra å snakke om overgrepene de har utholdt. Det kan sees på som noe å skamme seg over. Jeg tror at mange overlevende fra overgrep mot barn ikke begynner å takle overgrepene de utholdt som barn, før de når voksenårene.

Når en overlevende begynner sin søken etter helbredelse, må de være fri til å huske minnene, sårene, arrene, forvirringen osv. Jeg er en fast tro på å ha frihet til å føle og uttrykke seg gjennom hele helbredelsesprosessen. Mange ganger kan minnene være ekstremt smertefulle, og en pålitelig venn eller talsmann må være en del av prosessen for den overlevende.

Nå tror jeg ikke at folk forteller overlevende å la det gå med en intensjon om å være sårende. Jeg tror at andre mener det er bra når de sier å gi slipp på det. Det er som om folk føler at hvis den overlevende kan gi slipp på det, så vil det ikke skade dem lenger. Det vil ikke være en del av livet deres lenger. De trenger bare å la det gå, og smertene vil stoppe. Det er ikke slik det er. En overlevende kan ikke virkelig slippe det før de har konfrontert det. Å konfrontere overgrepet er en nødvendighet! For bare etter at en har konfrontert det, kan de takle det og komme videre.

Den overlevende må ta det veldig smertefulle skrittet inn i fortiden sin og håndtere følelser, tanker, tro, meninger osv. Å slippe den vil ikke hindre fortiden i å gjenta seg i tankene. Å la det gå, vil ikke gjøre vondt borte. Tvert imot, den overlevende må konfrontere demonene fra deres voldelige fortid. De må ha et forhold til en pålitelig venn, advokat eller en kjær som bringer et løfte om håp inn i de smertefulle minnene og følelsene.

Helbredelsesprosessen er ingen lett oppgave! Det kommer med en veldig høy pris følelsesmessig. Det får opp følelser som man mye heller vil begrave. For å virkelig helbrede, kan man ikke la det gå. Nei, de må takle det, snakke om det og føle det. De må søke helbredelse gjennom å møte sin fortid. De må ikke la det gå før de føler seg som om de kan. Jeg tror at det vil komme en tid i hvert gjenlevendes hjerte når de føler seg som om de personlig kan la det gå. Det vil være en feiringstid for dem. Inntil de bestemmer seg for at det er på tide å slippe det, er det best å gi dem friheten til å kontrollere sin egen helbredelsesreise.