Advaita

• Kan 20, 2024

Tenk på følgende situasjon: du er i klassen, går gjennom og blir værende i Warrior III. Din Drishti, eller fokale blikkbølger, og synsfeltet tar personen til høyre for deg, som ser ut til å holde posituren vakkert. Tanken blinker gjennom tankene dine om at hun lett kunne posere for en yogakalender, etterfulgt av en liste over måter din manifestasjon av posituren mangler. På dette tidspunktet faller du ut av posituren. Hva skjedde?

Som vestlige blir vi oppdratt til å se på verden som et system av diskrete enheter. Vi studerer matematikk i matematikklasse, og naturfag på laboratoriet. Vi drar på treningsstudioet for å trene, i matbutikken for fysisk næring og til et gudshus for åndelig oppfyllelse. På grunn av dette er vi programmert til å sammenligne og kontrast: denne ideen er forskjellig fra den, og for å få ting gjort, lager vi en liste over separate trinn.

I små doser kan denne tankegangen være ekstremt nyttig. Problemet oppstår når vi overidentifiserer oss med denne ideen om separasjon. For å kurere sykdommene våre, går vi til en lege som foreskriver medisin, i stedet for å se på vår generelle livsstil og hva vi kan finpusse for å leve på en sunnere måte. Som samfunnsmedlemmer gir vi lover for å kvitte byene våre med hjemløse i stedet for å behandle problemet som et komplekst nett av sammenhenger som må tas opp før alle har råd til bolig. Og som velgere ser vi på lydbiter og enkle løsninger på de komplekse problemene som adresserer sivilisasjonen.

På samme måte deler vi yogapraksisen vår i forskjellige asanas, skiller “prep” -posisjoner fra “avanserte”. Vi streber etter å lære innretting, noe som er bra for kroppene våre; Vi tror imidlertid at det er en 'riktig vei' og en 'feil måte' å være i en bestemt stilling. Vi sammenligner kroppene våre med de på de andre mattene, og finner feil med dem.

Hva om det var en annen måte å leve på?

Det er klart dette spørsmålet er vanvittig. Som yogi / nis, streber vi som engasjerte yogi / nis, og streber etter å flytte vår forståelse av verden fra ideen om at vi er atskilt fra alt annet, og i stedet beveger oss til en forståelse av at vi er en del av helheten. Når vi innser dette, samhandler vi med verden annerledes; vi begynner å leve fra et større, mer ekspansivt perspektiv. Dette skiftet kan formuleres som bevegelsen fra jeg selv til Advaita, eller ikke-dualitet.

For å gå tilbake til yogaklassen: hva om den eneste forskjellen mellom en ‘prep’ positur og den ‘reelle posituren’ var tiden der hver enkelt eksisterer? Med andre ord, hva om din nye Warrior III og naboens vakre Warrior III faktisk var en og samme? Hva om grunnen til at vi faller ut av en stilling når vi sammenligner kroppene våre med andre, er det faktum at sammenligningen har fått hodet vårt til å forlate posituren, og kroppen vår bare følger etter? Hva om jobben vår på matten ikke er å endre kroppene våre, men snarere være en med dem i akkurat dette øyeblikket? Hva om jakten på en positur er som, eller enda viktigere, enn posituren atskilt fra prepping og studier og praksis?

Begrepet Advaita blir vanligvis brukt for å beskrive filosofien til Vedanta, som hevder at det ikke er noe separat selv fra resten av verden, og at det vi søker allerede er i oss. Samtidig er det et viktig konsept for yogi / nis som søker å utforske positurer utover et fysisk plan. Skal vi øve asana eller pranayama? Bør vi prøve å sitte eller gå meditasjon? Bør vi fokusere på vår egen opplysning, eller arbeide for å forbedre verden?

Fra et perspektiv av Advaita: hva hvis svaret på alle spørsmålene ovenfor er ‘ja’?